KI-beredskap hører hjemme i kommunedirektørens ledergruppe

I et tidligere innlegg i Kommunal Rapport argumenterte jeg for at kommunene trenger KI-kompetanse, ikke bare nye verktøy. Det står jeg ved. 

Men når kunstig intelligens flyttes fra utprøving til daglig drift, handler kompetanse om mer enn god bruk. Det handler også om å forstå sårbarheten i det vi gjør oss avhengige av.

La oss starte med en nyhet vi fikk for ikke lenge siden. 12. juni 2026 mottok Anthropic – selskapet bak KI-tjenesten Claude – et direktiv fra amerikanske myndigheter om å stanse utenlandsk tilgang til to av selskapets mest avanserte modeller.

Myndighetene viste til nasjonal sikkerhet, men ifølge Anthropic ga brevet ingen konkrete detaljer om bekymringen. 

Selskapets egen forståelse var at saken gjaldt en mulig omgåelse av sikkerhetssperrer i modellen. Anthropic hevder selv at de ikke har mulighet til å verifisere brukernes nasjonalitet i sanntid og da var selektiv etterlevelse av direktivet ikke mulig. 

Resultatet ble at modellene ble slått av for alle kunder – verden over. Det er første gang amerikanske myndigheter har brukt eksportkontroll til å tvinge en allerede lansert KI-modell offline.

Det kan være fristende å avfeie dette som storpolitikk langt unna norske rådhus. Det vil være en farlig feilslutning.

Teknologien vi nå bygger deler av fremtidens velferd på, er ikke bare underlagt markedskrefter. Tilgangen kan også avgjøres av sikkerhetspolitikk, eksportkontroll og stormaktsinteresser – ofte på grunnlag av vurderinger kommunene verken ser eller kan etterprøve.

Debatt

KI-løsninger må utformes og brukes på en måte som fremmer aktiv refleksjon

Eksportkontrollregelverket som ble brukt i denne saken, kan i prinsippet brukes mot enhver avansert KI-modell fra amerikanske selskaper. Også modeller som allerede er bygget inn i kommunenes digitale hverdag.

Se for deg en kommunal løsning der en integrert KI-assistent hjelper ansatte med å oppsummere store mengder saksdokumenter, finne avvik, forberede beslutningsgrunnlag eller støtte innbyggerdialog. 

Hva skjer den dagen den globale teknologileverandøren i bakgrunnen stenger tilgangen, endrer lisensen eller trekker modellen tilbake?

Når en ansatt med kort frist plutselig må gjøre alt manuelt, er dette ikke lenger bare et IT-problem. Det er en sårbarhet i tjenesteproduksjonen.

Mange leverandører vil berolige oss med at «dataene lagres i Europa». Det er viktig, men ikke nok. 

En kommune kan ha en norsk eller regional løsning, europeisk datalagring og gode avtaler – og likevel være avhengig av en språkmodell fra en global teknologigigant. Da hjelper det lite at dataene ligger trygt, hvis motoren slutter å svare.

Så lenge KI brukes til taler og tekster, er risikoen begrenset. Men når KI bygges inn i fagsystemer, økonomikontroll, innbyggerdialog, helseoppfølging eller saksbehandling, oppstår en ny avhengighet.

Den største risikoen er ikke at kommunen velger en amerikansk KI-tjeneste. Den største risikoen er at kommunen ikke vet at den er avhengig av en.

KI bygges nå inn i løsninger vi allerede bruker. På overflaten kan det se ut som en ny knapp eller en smart assistent. Bak kan det ligge en språkmodell, en skyleverandør og avtaler kommunen ikke har oversikt over. Da kan en ny sårbarhet oppstå uten å bli behandlet som en sårbarhet.

Kommunene trenger KI for å møte strammere rammer og økende forventninger. Men sikkerhetsnettet må bygges samtidig.

Derfor hører KI-beredskap hjemme på bordet til kommunedirektørens ledergruppe.

Ved neste anskaffelse bør vi stille tydelige krav: Hvilke modeller ligger bak løsningen? Hvor kjøres de? Hvilke underleverandører brukes? Hva skjer hvis modellen forsvinner? Finnes det en reserveløsning? Kan ansatte fortsette manuelt?

Vi har lenge snakket om data-exit. Nå trenger vi også KI-exit.

Når KI går fra å være en mulighet til å bli en kritisk avhengighet, holder det ikke lenger å spørre om løsningen fungerer.

Vi må vite om kommunen fungerer uten.