Institusjonsbasert helse og omsorg er, sammen med barnevernet, den sektoren som byr på størst utfordring knyttet til menneskerettigheter og tjenesteyting, ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter.

Institusjonsbasert helse og omsorg er, sammen med barnevernet, den sektoren som byr på størst utfordring knyttet til menneskerettigheter og tjenesteyting, ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter.

Foto: Fredrik Bjerknes / Dagsavisen
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Kommunene må sikre menneskerettighetene

Uten innsats fra kommunene får vi ikke gjennomført menneskerettighetene i Norge.

Kommunene står i førstelinjen og er de som ivaretar mange av menneskerettighetene som Norge er bundet av i praksis.

Ordførerne skårer gjennomgående lavest på kjennskap til menneskerettigheter.

Lærerne som underviser datteren din, vernepleierne som pleier din syke far eller naboen som sikrer at bygninger i din kommune skal være universelt utformet, er mennesker som daglig bidrar til den nasjonale gjennomføringen av menneskerettighetene.

Menneskerettigheter kan både sikres og brytes i norske kommuner. Kommunen har gjennom sine lovpålagte oppgaver en viktig rolle for å sikre Norges menneskerettighetsansvar.

I praksis betyr dette blant annet at lokalpolitikere, sentraladministrasjonen, leger, lærere, innkjøpere og alle andre som tar beslutninger eller jobber med mennesker, må være klar over hvilken betydning menneskerettighetene har for arbeidet som daglig utføres.

For å fremme og beskytte menneskerettighetene, må lokalpolitikere og kommunalt ansatte ha kunnskap om hvilke krav og anbefalinger som ligger i menneskerettighetsansvaret.

Men hvilken kjennskap har sentrale ledere til menneskerettighetene og hvilke utfordringer og behov møter kommuner på? Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har spurt 218 kommunedirektører, ordførere, barnevernsledere og omsorgsledere fra 145 kommuner i hele landet om dette.

Funnene i undersøkelsen viser at en klar majoritet av de spurte (95 %) kjenner til at kommunene har et selvstendig ansvar for å gjennomføre menneskerettighetene når kommunen utøver offentlig myndighet. Dette er positivt, og viser at sentrale ledere i kommuner er bevisst sitt menneskerettighetsansvar.

På den andre siden er ledernes kjennskap til menneskerettighetene varierende. Eksempelvis kjenner om lag seks av ti kommunedirektører, ordførere og omsorgsledere noe til anbefalingene fra FN til Norge, mens to–tre av ti ordførere oppgir ikke å ha noe kjennskap til disse.

Ordførerne skårer gjennomgående lavest på kjennskap til menneskerettigheter og har deltatt på færrest kurs.

Når det gjelder kunnskap om internasjonale menneskerettighetskonvensjoner var det FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjonen som flest av respondentene hadde kjennskap til. Minst kjennskap var det til konvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter og om urfolks rettigheter.

Når kommunedirektører og ordførere ble spurt om hvilke utfordringer de mente var størst i arbeidet med å gjennomføre menneskerettighetene i praksis, ble mangelfull systematisk opplæring av ansatte, tidspress og manglende finansielle ressurser hyppigst nevnt. Funnene viser at det kan være ressurskrevende å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i kommuner.

Barnevern og institusjonsbasert helse og omsorg er de sektorene som byr på størst utfordring knyttet til tjenesteyting. På de fleste områder er det de største kommunene som har kommet lengst i arbeidet med innføring av menneskerettigheter og i formaliseringen av rutinene for dette. Det er derfor viktig å allokere nok ressurser for å styrke kommuners gjennomføring av menneskerettigheter generelt, samt i små kommuner og krevende sektorer spesielt.

Vi ba kommunedirektører og ordførere beskrive med egne ord hva de mener vil være nyttig for å styrke kommunens arbeid med menneskerettigheter fremover. De svarte blant annet kunnskapsbygging, prioritering av menneskerettigheter i kommunens ledelse, samhandling på tvers av kommunen og finansielle tilskudd.

Seks–sju av ti mener at informasjon om menneskerettigheter til kommunalt ansatte bør ha høy prioritet. Dette indikerer at det finnes vilje blant ledere i kommuner i å styrke kunnskapen om menneskerettigheter fremover. Arbeidet med å sikre systematisk opplæring av ansatte om menneskerettigheter vil følgelig være et viktig tiltak.

Kommunene er nærmest sine egne innbyggere og har en unik forståelse for lokale forhold. De har derfor en nøkkelrolle i å sikre menneskerettighetene på en måte som ivaretar lokale behov. Funnene i undersøkelsen gir en pekepinn på hva landets kommuner, kommunesektorens interesseorganisasjon (KS) og sentrale myndigheter kan jobbe videre med.

NIM publiserer denne uken rapporten «Kommuner og menneskerettigheter», hvor vi blant annet kommer med flere anbefalinger og tiltak for å styrke menneskerettighetene lokalt.

Vi håper rapporten vil bli lest og brukt av landets kommuner for å bedre både deres, og slik også Norges, helhetlige menneskerettighetsarbeid.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.