Historisk kommunereform

Fra nyttår går 109 kommuner sammen i 43 nye. Sammenslåingene er siste kapittel i den nasjonale kommunereformen som startet i 2014, og første kapittel i de nye kommunenes historie.

Reformen fører til den største endringen i kommunestrukturen på 50 år. 428 kommuner i 2015 blir til 356 fra 2020. For første gang er det færre kommuner i Norge enn de 392 som ble etablert med formannskapslovene i 1837.

Det er en historisk reform, men ikke en helhetlig reform av kommunestrukturen. Om lag en tredel av kommunene vil fortsatt ha under 3.000 innbyggere. Forskjellene mellom små og store kommuner vil øke fordi det vil bli færre og eldre innbyggere i de små.

Kommunene fikk en hovedrolle i velferdsstaten etter krigen. Ideen var at lokalt selvstyre mest effektivt kunne tilby offentlige velferdstjenester. Schei-kommisjonen som Gerhardsen-regjeringen nedsatte, konkluderte med at kommunene minst burde ha 3.000 innbyggere for å løse sine oppgaver.

Endringer i kommunestrukturen var et sosialdemokratisk grep for å skape gode rammer for velferdsstaten. Mange nye velferdsoppgaver senere har altså en tredel av kommunene fortsatt færre innbyggere enn Schei-komiteens minstekrav for 70 år siden.

Hvis kommunene fortsatt skal være velferdsstatens viktigste aktører, med sterke nok fagmiljøer til å tilby velferdstjenester av god kvalitet, så må de bli større og sterkere. Blir tjenestene for dårlige, vil den statlige styringen bli sterkere og det lokale selvstyret svakere. Samarbeid kan løse noen utfordringer, men det svekker lokaldemokratiet og bryter med prinsippet om at en generalistkommune i hovedsak skal løse sine oppgaver selv.

Politikk er «det muliges kunst», sa realpolitikeren Bismarck. Har kommunereformen vært et politisk kunststykke? Har regjeringen oppnådd det som var politisk mulig, eller har muligheter blitt skuslet bort?

Ved regjeringsskiftet i 2013, var det bred politisk enighet om at likeverdige velferdstjenester over hele landet krever større og sterkere kommuner. Slik var det formulert i Arbeiderpartiets program, som også åpnet for at Stortinget kunne vedta sammenslåinger mot enkeltkommuners vilje.

Det er en forspilt mulighet at det ikke lyktes å få til et bredt politisk forlik om større endringer i kommunestrukturen. Det er regjeringen som har ansvaret for å gjennomføre politikk og utnytte mulighetene.

Men Arbeiderpartiet har lenge vært splittet i synet på kommunestruktur, og har i hele reformperioden vært hardt presset av Senterpartiet, som de konkurrerer med om velgere i distriktene. Etter valgnederlaget i 2017, oppsummerte Ap at de hadde inngått for mange forlik med regjeringen, særlig om reformer med sentralisering av statlige tjenester som politi, sykehus og skattekontor.

Etter min mening er det en feilslutning å koble kommunereformen til disse reformene i den statlige forvaltningen. En reform for en mer robust kommunestruktur er noe helt annet, som tvert imot kan motvirke sentralisering.

Urbanisering er en sterk global trend som skyldes grunnleggende endringer i næringsstrukturen. Politikerne kan ikke vedta å stanse denne «store sentraliseringen», men den kan bremses.

Små distriktskommuner kan sammen med litt større kommuner danne sterkere regionkommuner. Disse kan etablere større fagmiljøer, som vil være attraktive for kompetent arbeidskraft, som vil kunne tilby gode tjenester til innbyggerne og som vil kunne drive mer offensiv samfunnsutvikling.

Det kan skje en «liten sentralisering» i slike regionkommuner, av innbyggere og tjenester inn mot kommunesenteret, men også innbyggerne i de tidligere distriktskommunene vil nyte godt av større fagmiljøer og en sterkere kommune. Men «den lille sentraliseringen» kan bremse «den store sentraliseringen» inn mot de største byene.

Solberg-regjeringen viderefører noen økonomiske virkemidler, men en ny, samlet kommunereform kommer ikke i overskuelig framtid, særlig ikke hvis en rødgrønn regjering overtar makten i 2021. Men kommunestrukturen kan bli gradvis endret raskere enn før.

Færre oljemilliarder, eldrebølge og fraflytting vil stille mange små kommuner overfor store utfordringer i tiåret vi går inn i. Det kan få flere folkevalgte til å se behov for sammenslåing. Samtidig vil kommunene som slår seg sammen fra nyttår gjøre sine erfaringer. Gode resultater kan inspirere andre til å søke sammen.