Eldreomsorgens dilemma

Riksrevisjonens ferske rapport om kommunale helse- og omsorgstjenester til eldre tegner et alvorlig bilde av hva som venter oss med en stadig økende eldre befolkning. 

Norske kommuner er ikke godt nok forberedt på de demografiske endringene. Tjenestene er ikke tilstrekkelig dimensjonert, og mange mangler konkrete planer for hvordan de skal møte en voksende andel eldre. 

Dette innebærer en reell risiko for svikt i oppfølging og tilbud – et alvor som ikke er nytt, men som nå blir stadig mer påtrengende.

Samtidig peker rapporten på et sentralt paradoks: Mens Riksrevisjonen varsler risiko, oppgir kommunene selv at de leverer forsvarlige tjenester. 

Begge deler kan være sant. 

I lovverket er «forsvarlighet» en juridisk standard, ikke en klart definert grense. Det gir et stort handlingsrom mellom god praksis og uforsvarlighet, der kommunene selv i stor grad fyller begrepet med innhold. 

Erfaringer fra Agders kommuner illustrerer dette spennet: De fleste leverer det som etter loven regnes som forsvarlige tjenester, men innbyggerne opplever betydelige forskjeller i kvalitet og tilbud.

Forskjellene handler ikke bare om prioriteringer, men også om kultur, kapasitet og kompetanse. Flere steder presses nivået ned mot et minimum, samtidig som det fortsatt ligger innenfor det som juridisk aksepteres.

Rapporten viser også at kommunene ikke jobber systematisk nok med kvalitet. Et sentralt spørsmål blir derfor: Hva vet vi egentlig om kvaliteten?

Avvikssystemer brukes ofte som indikator, men de sier like mye om organisasjonskultur som om tjenestekvalitet. Noen steder meldes avvik aktivt og brukes i forbedringsarbeid, andre steder langt mindre – enten av kapasitetshensyn eller fordi systemet oppleves lite nyttig. 

Dermed kan forskjeller i rapportering gi et skjevt bilde av virkeligheten.

Det mest alvorlige funnet er likevel at tjenestene ikke er dimensjonert for fremtiden. Kommunene mangler personell, kapasitet og planer, samtidig som behovene øker. Dette skaper en grunnleggende ubalanse mellom oppgaver og ressurser. 

Vi risikerer en situasjon der tjenestene formelt er forsvarlige, men reelt utilstrekkelige. Dette henger tett sammen med det økende forventningsgapet: Innbyggerne forventer trygghet, tid, aktivitet og livskvalitet, mens lovverket kun krever forsvarlighet. 

Forsvarlighet innebærer nødvendige og trygge tjenester, men ikke nødvendigvis det mange opplever som god omsorg. Når kapasiteten svekkes, vil dette gapet bli tydeligere.

Skal vi ta rapporten på alvor, må vi derfor gjøre mer enn å forbedre planer og systemer. 

Vi må ta en grunnleggende diskusjon om hva som skal være kjerneoppgaver i fremtidens eldreomsorg, hva vi legger i et forsvarlig minimum, og hva slags kvalitet vi ønsker. Like viktig er avklaringen av ansvarsfordelingen mellom kommune og samfunn.

Riksrevisjonens rapport er et varsku. Ikke bare om fremtidig kapasitet, men om et system som allerede i dag bærer på innebygde spenninger. 

Alle leverer forsvarlig. Alle vet at det er store forskjeller. Alle vet at behovene øker. Likevel snakker vi for lite om det som egentlig må adresseres: forventningene, prioriteringene og rammene.

Det er på tide å ta den samtalen.