Omstilling handler om gjennomføring, ikke kunnskap

Jeg har tidligere skrevet om den ufrivillige spagaten norske kommuner står i: Stramme økonomiske rammer, høye forventninger og nasjonale føringer. Vi utsettes for en endringstakt som kan være lammende, om vi ikke tar aktive grep.

Når ressurser må flyttes fra ett område til et annet – fra skole til helse, fra forebygging til akutte behov – er det ikke bare budsjetter som endres. Det er tjenestene mennesker møter i hverdagen som blir annerledes.

Noe må trappes ned for at noe annet skal styrkes. Det merkes hos innbyggerne. De opplever kanskje at tilbud de er avhengige av, endres. For dem som står i tjenestene, innebærer det krevende prioriteringer og ansvar for å få mindre ressurser til å strekke lenger.

Dette er ubehagelig, med mindre man har mye øvelse i den type bevegelser.

Samtidig vet vi at behovene vil øke kraftig uten at systemene våre nødvendigvis er tilpasset utviklingen. Riksrevisjonen peker i en fersk rapport på at de kommunale helse- og omsorgstjenestene i liten grad er dimensjonert for veksten i antall eldre, og at det er risiko for svikt i tjenestene.

Det er en utbredt misforståelse at omstilling først og fremst er en spareøvelse. I realiteten krever god omstilling investeringer – i kompetanse, ledelse, samhandling og nye arbeidsformer. Vi må investere før vi kan hente gevinster, og disse pukkeleffektene må vi snakke om.

NOU 2026: 6 om velferdsinnovasjon peker på at fremtidens velferd ikke kan løses innenfor dagens måter å organisere og arbeide på. Den krever nye former for samarbeid, innovasjon og ressursbruk.

Utfordringen i kommunene er at omstillingsevnen er umoden. Jeg tror mange kommuner befinner seg i et mellomstadium. Vi har startet en kursendring, uten å ha tankesett, kompetanse, gjennomføringsevne og lagspill nok til å evne å stå i selve gjennomføringen.

Dette er den største utfordringen med Riksrevisjonens analyse. Den baseres på dagens måter å yte tjenester og drifte kommune på. Det er gårsdagens nyheter, for det eneste vi vet med sikkerhet er at vi kan ikke fortsette med det samme. 

Vi må omstille og utvikle oss ut av dette. For dette er ikke en kunnskapsutfordring – det er en gjennomføringsutfordring.

Når gjennomføring uteblir, risikerer vi at omstillingen stopper halvveis. Resultatet blir ikke en bærekraftig ny struktur, men et system i ubalanse.

Det spiller ingen rolle om man jobber i administrasjonen, er folkevalgt, på myndighetsnivå eller innbygger. Laget må trekke i samme retning, sammen. Hvis ikke blir resultatet slitne medarbeidere, fragmenterte tjenester og dårligere kvalitet for innbyggerne.

En av de største utfordringene er at behovene vi skal løse er tverrfaglige, mens løsningene ofte forblir sektorstyrte. Barns oppvekstvilkår, psykisk helse, utenforskap, eldreomsorg og forebygging henger sammen. Likevel organiserer vi oss – og prioriterer – som om de ikke gjør det.

Dette trekkes også opp i NOU 2026: 6. Det er kjernen i å trekke i samme retning ligger. I fellesskapet. Og det er kanskje her omstilling blir vanskelig: For hvem setter helheten og fremtidsbildet først?

Omstilling handler ofte om å gjøre valg som kan være krevende nå, men nødvendige på sikt. Det vanskeligste i lokalpolitikken er ikke nødvendigvis å fatte vedtakene. Det er å stå i konsekvensene av dem. Uten politisk og administrativ utholdenhet blir det fristende å justere kursen underveis. Å utsette beslutninger. Å myke opp vedtak. 

Konsekvensene er at omstillingen mister retning, og de langsiktige gevinstene uteblir. Kanskje ikke på kort sikt for en sektor, men på lang sikt for samfunnsutviklingen.

Skal vi lykkes, må omstillingen løftes på tvers av sektorer og miljøer. Det krever politisk mot til å prioritere, administrativ kapasitet til å gjennomføre, samarbeid på tvers og evne til å stå i prosesser over tid.

Omstilling er ikke et prosjekt med en tydelig start og slutt. Det er en kontinuerlig prosess som vil prege kommunesektoren i årene fremover. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal omstille og/eller utvikle – men om vi klarer å gjennomføre det vi allerede vet er nødvendig. I fellesskap.

Hvis vi ikke klarer dette, er ikke utfallet status quo. Det er å gå tilbake mens resten av verden har gått fremover.