Debatt

Kommune­kommisjonens forslag viser alvoret

Velferdssamfunnet er under press – ikke om ti år, men . Kommunekommisjonen har sett dette tydelig, og deres forslag viser alvoret.

Kommunekommisjonens budskap er tydelig: Kommunene i Norge står midt i en ufrivillig spagat, skriver Heidi Eidskrem. På bildet overrekker kommisjonsmedlem Signy Vabo rapporten til kommunalminister Bjørnar Skjæran og finansminister Jens Stoltenberg.
Publisert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

For å gi kommunene større handlingsrom foreslås det å avvikle lærernormen på skolenivå, fjerne krav om bestemte typer helsepersonell og samle 22 øremerkede tilskudd i rammetilskuddet.

Hvorfor? Fordi flere eldre, færre barn og knapphet på arbeidskraft gjør statlig detaljstyring lite bærekraftig.

Målet er å sikre en mer effektiv ressursbruk slik at kommunene selv kan prioritere der behovet er størst.

Lokaldemokratiet må styrkes, ikke svekkes, i møte med omstillingen.

Kommunene må gjennomføre krevende omstillinger som endrer tjenestene fundamentalt. For å lykkes trenger både administrative ledere og lokalpolitikere kompetanse, tydelige mandater og reell støtte i et samordnet «Team Norge».

Kommunekommisjonens budskap er tydelig: Kommunene i Norge står midt i en ufrivillig spagat. Økonomiske rammer strammes inn, demografiske endringer akselererer, og forventningene til tjenestekvalitet forblir høye.

Vi har lenge visst om «eldrebølgen». Nå er det en demografiutfordring: flere eldre, flere med sammensatte behov, lavere fødselstall og færre i arbeidsfør alder.

Dette gir økt press på velferdstjenestene og endrer forholdet mellom de som trenger hjelp, og de som kan levere den. Resultatet er en bærekraftsutfordring som krever helhetlig omstilling – ikke bare justeringer i enkeltsektorer. Skolestruktur, sykehjemsdekning og ikke-lovpålagte tjenester må vurderes. Det er uunngåelig at slike grep vil påvirke lokalsamfunn.

Motstanden er stor. Kutt i skoler, sykehjemsplasser eller kulturtilbud skaper sterke reaksjoner. Politikerne presses, administrasjonen dokumenterer mer enn noen gang, og mange opplever at verv og lederroller blir så krevende at de trekker seg.

Hvem vil eie «dårlige nyheter»? Det krever i hvert fall både idealisme, mot og klokskap. Men hvor lenge kan vi basere oss på idealisme alene? Hvis vi fortsetter slik, vil både politisk og administrativ kapasitet svekkes. Da blir ikke spørsmålet om vi klarer omstillingen – men om vi klarer å opprettholde lokaldemokratiet.

For lokalpolitikerne er situasjonen like krevende. De står i frontlinjen for beslutninger som berører innbyggernes hverdag, og de gjør det ofte med begrenset tid, små ressurser og et stadig mer komplekst beslutningsgrunnlag.

Mange opplever at vervet blir så omfattende at de trekker seg. Skal vi lykkes, må vi gi lokalpolitikerne bedre rammer: opplæring i økonomi og demografi, tilgang til tydelige og konsise beslutningsunderlag, og en politisk kultur som gir rom for å ta vanskelige valg uten å bli stående alene i stormen.

Lokaldemokratiet må styrkes, ikke svekkes, i møte med omstillingen.

Vi må endre systemet slik at både ledere og politikere faktisk kan lykkes. Lederrollen må bli attraktiv, med konkurransedyktige betingelser, tydelige karriereveier og utviklingsprogrammer som gir faglig tyngde og trygghet i krevende beslutninger.

Vi må skape psykologisk trygghet, slik at ledere og politikere vet at de har ryggdekning når de tar upopulære, men nødvendige grep.

Vi må redusere kompleksiteten i styringen, forenkle prosesser og sikre at stat, fylke og kommune trekker i samme retning. Og vi må kommunisere ærlig om hvorfor kvalitet og omfang må endres, og hva innbyggerne kan forvente.

Dette handler ikke bare om kommunene. Det handler om å bygge et «Team Norge». Vi trenger et nasjonalt partnerskap der stat, kommuner, KS, fagmiljøer og arbeidsliv står sammen om en felles fortelling om demografi, økonomi og tjenestebehov.

Vi må etablere langsiktige omstillingsavtaler med finansiering og tydelige milepæler, utvikle kompetanseprogrammer som gir ledere og politikere trygghet og tyngde, og skape strukturer for mobilitet mellom forvaltning, akademia og privat sektor.

Vi må endre insentivene slik at helhetlige grep belønnes, og vi må ta i bruk digitale verktøy som gjør styring og læring på tvers mulig. Og vi må involvere innbyggerne på en ny måte, gjennom strukturerte medvirkningsprosesser.

Vi kjenner ikke utfallet av nasjonal kommuneøkonomi for 2025 nå. Men vi vet at for flere kommuner har det økonomiske merforbruket fortsatt. Vi har ikke klart å dreie tjenestene.

Jeg tror vi kan få det til, men da må vi endre historiefortellingen vår. Vi må gå fra ord til handling – justere forventninger, prioritere ærlig og stå i de beslutningene som sikrer bærekraft.

Det krever ledere og politikere som har kompetansen, mandatet og støtten til å lykkes – og et «Team Norge» som gjør det mulig. Kommunekommisjonens forslag understøtter dette.

Vi må synliggjøre at fravær av de krevende beslutningene vil gjøre at spagaten vi står i, bare vil bli større. Handlekraft, samspill og kompetent ledelse er nøkkelen – her og nå.

Powered by Labrador CMS