Menneskerettigheter utfordres i møte med kommunal forvaltning

I januar presenterte kommunekommisjonen sin første delutredning. Kommisjonen tegner et dystert bilde av utfordringene kommunene står overfor. 

Mangel på arbeidskraft, trange økonomiske rammer, sårbare fagmiljøer og fragmentert statlig styring legger økende press på kommunenes evne til å ivareta lovpålagte oppgaver.

Det er bred enighet om at disse forholdene går ut over kommunenes muligheter til å foreta lokale prioriteringer.

Samtidig har utfordringene også en annen alvorlig konsekvens: De svekker kommunenes forutsetninger for å ivareta innbyggernes menneskerettigheter.

Kommunene spiller en avgjørende rolle i ivaretakelsen av menneskerettighetene innenfor områder som helse og omsorg, barnevern, skole og sosiale tjenester.

Etter Grunnloven § 92 har kommunene et selvstendig ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene.

Dette ansvaret er hovedsakelig tredelt:

For det første har kommunene hjemler til å gjøre vidtgående inngrep i innbyggernes rettigheter, for eksempel når det vedtas omsorgsovertakelse av barn eller bruk av tvungen helsehjelp. Alle slike inngrep må foregå i tråd med menneskerettslige krav, blant annet til forholdsmessighet.

For det andre må kommunene ta aktive grep for å sikre menneskerettighetene i all tjenesteyting. For eksempel må sykehjem settes i stand til å gi tjenester som sikrer beboernes verdighet.

For det tredje er kommunene en av landets største arbeidsgivere, og må som del av dette ivareta de ansattes personvern, ytringsfrihet og diskrimineringsvern.

Mange kommuner jobber godt med å ivareta innbyggernes rettigheter. Samtidig er det mye som tyder på at flere kommuner ikke er godt nok rustet til å ivareta sitt menneskerettslige ansvar.

Gjennom vårt arbeid med å overvåke gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge, ser vi stadig eksempler på at rettigheter utfordres i møte med kommunal forvaltning. For eksempel:

• Flere undersøkelser viser at mange eldre på sykehjem ikke får tilstrekkelig helsehjelp.
• Mange barn får ikke oppfylt sin rett til å medvirke i egen barnevernssak, med risiko for alvorlige konsekvenser for det enkelte barnet.
• Det er en rekke mangler i kommunenes samlede innsats med å forebygge og bekjempe vold og overgrep.
• Flere kommuner greier ikke å oppfylle lovpålagte krav til samisk og kvensk undervisning i grunnskolen.

Vi er bekymret for at de omfattende utfordringene sektoren står overfor vil legge ytterligere press på evnen til å ivareta befolkningens rettigheter.

En mulig konsekvens av dette er at risikoen øker for at kommuner dømmes for brudd på menneskerettighetene. Dette har vi allerede sett flere eksempler på, nylig i en barnevernssak i Høyesterett. 

En slik utvikling vil i seg selv legge større press på kommunal forvaltning.

Selv om kommunene har et selvstendig menneskerettslig ansvar, er det staten som har det overordnede ansvaret. Regjeringen og Stortinget må sikre at kommunene har forutsetningene for å ivareta menneskerettighetene i sitt arbeid.

Utfordringsbildet som tegnes av kommisjonen tilsier at staten bør ta en større del av dette ansvaret i framover. Når utfordringene er systemiske, bør tiltakene også være det.

Dette forutsetter en bred og helhetlig innsats, hvor effekten av ulike tiltak ses i sammenheng. 

Det finnes ikke ett enkelt grep som kan løse kommunenes utfordringer med å oppfylle sine lovpålagte oppgaver. Det er behov for blant annet sterkere fagmiljøer, økt kompetanse om rettighetslovgivning og bedre samordning mellom forvaltningsorganer.

Samtidig er det viktig at tiltakene som iverksettes ikke bidrar til å gjøre vondt verre. Politisk er det et stadig større ønske om redusert statlig styring av kommunesektoren. På flere områder er dette fullt forståelig og legitimt.

Likevel er det viktig at eventuelle kutt i statlig styring ikke går på bekostning av menneskerettighetene. Lovgivning, tilsyn, klageadgang og veiledere er grunnleggende verktøy for å ivareta rettighetene til sårbare grupper, sikre forsvarlig saksbehandling og støtte kommunens ansatte i krevende avveiinger.

Framover vil det være mye debatt om hvordan kommunene skal klare å ivareta sine oppgaver med færre mennesker og store omstillingsbehov.

Lovfestede rettigheter bør ikke ses på som en begrensning for dette, men en integrert del av løsningen. Når rettigheter ivaretas tidlig og systematisk, kan det styrke kvaliteten på kommunale beslutninger, gi færre klager og redusere sannsynligheten for kostbare rettsprosesser.

Ansatte i kommunene legger hver dag ned en uvurderlig innsats for å ivareta rettighetene til mennesker som er helt avhengige av en fungerende velferdsstat. Det er statens oppgave å sørge for at de har rammene de trenger for å gjøre denne jobben.