Konsesjonskraft og økonomisk risiko

Enhver handel medfører økonomisk risiko. Jo større omfang, desto større risiko. Slik har det alltid vært. Debatten rundt Terra-saken kan til tider gi inntrykk av at risikoen knyttet til handel med konsesjonskraft, representerer noe nytt. Slik er det ikke. Mengden konsesjonskraft i det norske markedet er stor og risikoen betydelig.

Det som er nytt, er at politikerne fra å være eiere av kraft som har kommet kommunene til gode gjennom generasjoner, nå må stå til rette som forvaltere og redegjøre for hvordan de har valgt å disponere hver eneste kilowattime. Rådmenn som har videresolgt konsesjonskraft til lave priser og gått glipp av fortjeneste, får plass i offentlig gapestokk, mens kolleger som har overlatt til markedet å bestemme salgsinntekten, fremstilles som helter.

I etterpåklokskapens lys er det enkelt å fastslå at kommunen som inngikk fastprisavtale rundt tusenårsskiftet, har hatt dårligere fortjeneste enn kommunen som har solgt til løpende markedspris.

Likevel er det ikke slik at det er kommunen med fastprisavtale som med sikkerhet skal beskyldes for å drive risikosport på skattebetalernes vegne. At det er kommunen med markedsprisavtale som er vinneren, skyldes at vi har hatt en prisstigning i kraftmarkedet. Hadde prisutviklingen vært fallende, kunne situasjonen raskt ha vært den motsatte.

Bergen Energi ønsker ikke å ta del i debatten om hvilke kommuner som fortjener heltestatus eller det motsatte, men bidra til økt forståelse når det gjelder risiko ved forvaltning av konsesjonskraft.

Konsesjonskraft er kraft som kraftselskapene er pålagt å levere til kommuner som er berørt av kraftutbygging. I de første årene etter liberaliseringen, lå OEDs pris på konsesjonskraft over markedsprisen, men siden er prisen kraftig redusert.

Når markedsprisen er 40 øre/kWh og konsesjonskraftprisen 9 øre/kWh, trengs ingen store matematikkunnskaper for å se at tilgang på konsesjonskraft gir mulighet for fortjeneste.

Konsesjonskraften kan benyttes til alminnelig kraftforsyning i kommunen eller omsettes i markedet. Uansett hvilken modell som velges, har den en «kostnad» ved at kommunen går glipp av alternativ anvendelse av konsesjonskraften.

Tradisjonelt har mange kommuner latt konsesjonskraften komme innbyggerne til gode gjennom lave strømpriser. Noen har ønsket å tilby lokalt næringsliv rimelig kraft, men EFTAs overvåkingsorgan ESA satte i 2007 en stopper for slik anvendelse som er å anse for ulovlig offentlig støtte. Et økende antall kommuner gjør som enhver profittmaksimerende bedrift ville ha gjort; de selger konsesjonskraften i markedet.

Hva som er «rett» anvendelse, er opp til den enkelte kommune å avgjøre. Om kommunen ønsker å la innbyggerne få lavere kraftpriser, går den går glipp av inntekter ved alternativ anvendelse. Kostnaden ved en slik modell kan være betydelig, selv om den ikke vises i det kommunale regnskapet.

Om kommunen videreselger kraften, står den fritt til å handle med hvem som helst, basert på en hvilken som helst avtaleform. Før det etableres kontrakter, er det viktig at kommunen setter seg nøye inn i markedet og konsekvensene av ulike handelsformer. Det norske kraftmarkedet er en integrert del av det europeiske energimarkedet, og tiden da regn i magasinene bestemte kraftprisen, er forbi. Prisutvikling på andre energibærere, som olje, kull og gass, samt utviklingen i CO2-markedet, spiller en viktig rolle for prisutviklingen på kraft.

Kommunen må starte med å kartlegge sin egen holdning til risiko. Ønsker den forutsigbare inntekter som gjør det enkelt å budsjettere? Er videresalg med et fast prispåslag å foretrekke? Eller er det ønskelig å følge prisutviklingen på kontrakter som omsettes i markedet? I så fall, hvilke? Valgmulighetene er mange.

Det eksisterer en flora av ulike handelsløsninger i markedet, og det eropp til den enkelte kommune å velge. I likhet med annen økonomisk aktivitet, medfører det risiko å forvalte konsesjonskraften, men risikoen kan styres ved hjelp av enkle midler.

Om kommunen mangler nødvendig kompetanse på dette området, bør den knytte til seg ekstern ekspertise for å sikre at verdiene blir forvaltet så effektivt som mulig.

Skrevet av: Bill Schjelderup