Debatt

Hvem skal ta ansvar for bestemor?

Velferdsteknologi gir trygghet, sparer tid og gjør tjenestene bedre. Likevel får vi ikke fullt utbytte av den.

Med dagens bemanning og organisering vil vi bare klare å hjelpe en brøkdel av de gamle som bor hjemme, skriver Endre Valdersnes.
Publisert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

Forestill deg dette: En eldre kvinne bor trygt hjemme, med digitalt tilsyn som varsler ved fall, medisindispensere som sikrer riktig medisinering, og en kommune som har full oversikt, i sanntid. Ikke som et pilotprosjekt. Ikke som en visjon. Men som hverdagen.

Dette er ikke science fiction. Det er virkelighet i noen kommuner, men fortsatt unntaket. Hvorfor?

Når hver kommune utvikler egne prosjekter, bremses fremdriften.

Vi står midt i en helsekrise – ikke fordi teknologien ikke fungerer, men fordi samfunnet vårt ikke er rigget for å ta den i bruk.

I kommune etter kommune ser vi at velferdsteknologi gir trygghet, sparer tid og gjør tjenestene bedre. Likevel får vi ikke fullt utbytte av den.

Som leverandør har vi sett det samme mange ganger. Kommuner investerer i teknologi, men mangler struktur, ledelse og kultur for å få nytte av den.

Prosjektene stopper ofte etter testing. Ansatte blir ikke involvert, organisasjonen tilpasser seg ikke, og brukerne som teknologien er ment for, opplever ikke verdien.

Det er ikke teknologien det står på. Det er systemet og menneskene rundt.

Den største utfordringen for å lykkes med digital utvikling i helse og omsorg er mangelen på klare føringer.

I dag sitter kommuner og helseinstitusjoner hver for seg og prøver å finne egne løsninger. Det fører til dårlig samarbeid, høyere kostnader og ulike retninger.

KS har i flere rapporter vist at kommunene ønsker bedre nasjonal samordning og felles rammer. I en gjennomgang av digitalisering i helse- og omsorgstjenesten kommer det fram at mange kommuner synes det er vanskelig å gjennomføre anskaffelser, og at de savner støtte og fagkunnskap til å vurdere teknologi og leverandører.

Det er også behov for nasjonale ordninger og et felles nettverk som kan gi kommunene trygghet og hjelp når nye løsninger skal tas i bruk.

I en annen rapport fra KS svarer 43 prosent av kommunalsjefer at digitalisering i liten grad eller ikke i det hele tatt har ført til endringer i arbeidsoppgaver i helse- og omsorgssektoren. Det tyder på at teknologien ikke er godt nok integrert.

Skal vi lykkes, må det være klart hva som er målet, hvordan vi måler nytte, og hvilke løsninger og standarder som skal brukes. Det krever nasjonale planer, tydelig politisk styring og en felles retning for hele landet.

Om 20 år vil over 500.000 nordmenn være over 80 år, omtrent dobbelt så mange som i dag. Dette er aldersgruppen med størst behov for helse- og omsorgstjenester.

Med dagens bemanning og organisering vil vi bare klare å hjelpe en brøkdel av dem. Vi må bruke teknologi til å gjøre mer med de ressursene vi har.

Digitale løsninger som tilsyn og hjemmeoppfølging kan bidra til dette, men da må de være enkle å ta i bruk nasjonalt.

Når hver kommune utvikler egne prosjekter, bremses fremdriften. Vi trenger felles systemer, tydelige roller og en samlet retning.

Staten må ta ansvar og sikre at teknologi innføres på en koordinert og effektiv måte. Teknologien virker. Nå må staten følge opp.

Powered by Labrador CMS