Ja-kommunen er en trussel mot demokratiet

I politiske debatter, både lokalt og nasjonalt, ser vi stadig oftere en tilsynelatende uskyldig trend: ønsket om at samfunnet skal bestå av ja-kommuner. En kommune som sier ja til utvikling, ja til næringsliv, ja til innbyggere, ja til alt.

Det høres raust og inkluderende ut. Men hva skjer med demokratiet når vi gjør ja til ideologi og politisk hovedformel?

Vi må tørre å stille det prinsipielle spørsmålet: Kan et samfunn overleve hvis vi alltid sier ja?

Dette er ikke bare en kritikk av ett parti eller én kommune.

Det er en diagnose på hele det politiske språket i vår tid, hvor alle partier, også mitt eget, lever under presset om å forenkle, forføre og forplikte seg minst mulig.

Det er en farlig utvikling, fordi den uthuler det som burde være politikkens kjerne: ansvar.

Platon advarte oss for 2.400 år siden. Når demokratiet forføres av følelser og kortsiktig vinning, forvitrer det.

Et samfunn der alle får gjøre som de vil, uten at noen bærer helhetsansvar, utvikler seg til anarki forkledd som frihet.

Det er nettopp dette en «ja-kommunitet» risikerer å bli: et styresett uten konsekvensanalyse, uten mot til å prioritere og uten evne til å si nei.

Men politikk handler ikke om å tilfredsstille flest mulig. Det handler om å balansere interesser, sikre rettferdighet og ta valg som kanskje ikke gir umiddelbar applaus, men som tjener fellesskapet på lang sikt.

I et demokrati er ikke alt tillatt, men alt skal vurderes. Det krever mot å si nei til dispensasjoner, utbygging i sårbar natur eller investeringer man ikke har råd til.

For hvert ja til én aktør, sier vi samtidig nei til en annen. Når vi tillater bygging uten å investere parallelt i skoler, vann og vei, er det barna som tar regningen.

Som tenkeren Bruno Latour, fransk filosof og vitenskapsantropolog, har påpekt, er de gamle politiske linjene mellom høyre og venstre i oppløsning.

Den nye frontlinjen i politikken handler ikke om produksjon og økonomi, men om planetens bærekraft.

Spørsmålet er ikke lenger «Hvem er du for eller mot?» men: «Opprettholder du levevilkårene, eller bryter du dem ned?».

Mange partier snakker i dag om «handlekraft» og «tillit», men uten å konkretisere ansvar og konsekvenser. Når vi kutter eiendomsskatt, men samtidig lover vekst, velferd og kvalitet i tjenestene, beveger vi oss farlig nær grensen mellom politikk og illusjon.

Jeg mener vi må tørre å stille ærlige spørsmål:

• Hvem sikrer demokratiet når sekretariat og administrasjon svekkes?
• Hvem tar regningen for raskere byggesaksbehandling og digitalisering?
• Hvor er tallene som viser at tilflytting faktisk gir netto gevinst?
• Hva konkret må kuttes, og hvem rammes, når staten selv ikke vil bidra ved direkte å avlaste kommuner med alt det ansvaret de har fått?

Som lokalpolitiker ser jeg daglig at budsjettene ikke går opp. Det finnes ingen snarvei til bærekraftig utvikling. Vekst uten investeringer er ansvarsløshet. Forenkling uten faglighet er risikabelt.

«Må ha» må ikke bli kode for å kutte det som gir langsiktig verdi: kultur, forebygging, trygghet eller i en sunn velferd som burde fungere i et land som Norge.

Til slutt vil jeg stille et mer grunnleggende spørsmål: Burde vi ikke lære barn og unge om politikk, demokrati og maktfordeling, ikke bare i samfunnsfag, men som en dannelsesreise?

Hvis kommende generasjoner ikke lærer forskjellen mellom populisme og prinsipp, hva slags framtid bygger vi da? Å si nei er noen ganger det mest kjærlige man kan gjøre for et samfunn. Det er å beskytte det mot seg selv.

Jeg håper dette innlegget kan bidra til refleksjon og ansvarlig debatt, særlig nå, i disse varme valgkampdagene hvor fristelsen til å forenkle ofte overskygger behovet for å vurdere.

For et sunt demokrati handler ikke om alltid å si ja, men om å vite når det er riktig å si nei.