Kommunene som bestiller

Om et drøyt år eller så kan vi vente oss et forslag fra Helsedepartementet om å skille oppgavene som bestiller og utfører av sykehustjenester. I hvert fall mener Høyre at en slik utredning bør komme.

Samtidig er det ikke merkverdig at Samarbeidsregjeringen gir Arbeiderpartiets sykehusreform tid nok til at svakhetene kommer fram, før den selv foreslår endringer.

Erfaringene fra forsøksprosjektet i Halden og ordningen med behandlingsgaranti i Eidskog tilsier at kommunene bør følge godt med i diskusjonen om hvem som skal utføre bestilleroppgavene, og hvordan en slik ordning skal utformes rent praktisk.

For her har det vist seg, at når et offentlig sykehus blir forespeilet at en pasient tas ut av ventelisten for behandling annetsteds, da har det plutselig ledig kapasitet. Sykehuskøen var med ett ikke så lang likevel, og formuleringer om hvor håpløse og kaotiske sykehusene er sitter løst på tungen.

Saken er bare at dette er alt annet enn håpløst. Dette er logistikk. En effektiv produksjonsbedrift trenger ordrereserver. Og i et sykehusvesen som i økende grad preges av arbeidsdeling og spesialisering når det gjelder den planlagte virksomheten, så er slike økonomiske termer gyldige også her.

Fenomenet «sykehuskø» er derfor i stor grad et resultat av en interessemotsetning. Pasienter og sykehus har rett og slett ikke sammenfallende interesser. Like fullt ligger ansvaret for å ivareta pasientens interesser også hos sykehuset.

Og et annet kjennetegn på en fungerende organisasjon, det er at den ivaretar sine egne interesser. Som for et sykehus betyr lange ventelister. Pasientens ve og vel er «bare» et politisk mål. Sett fra sykehuset er ikke «utenlandsmilliarden» et tilbud, men en brysom konkurrent.

For den største effekten av ordningene i Eidskog og Halden synes å komme som en konsekvens av at man har et organ som ivaretar brukeren. Ulikt andre stedet har man en instans hvis suksess ene og alene er beroende av at folk raskt får den behandlingen de skal ha.

Det er flere grunner som taler for at bestilleransvaret for sykehustjenester kan legges til kommunene: De har fra før ansvaret for primærhelsetjenesten, de har nærhet til folk, og de står i et politisk ansvarsforhold til innbyggerne.

På den annen side er det neppe heldig å legge opp til at 435 kommuner hver for seg skal ha ansvaret for å finne plass for sine pasienter. Det vil være en dårlig ordning både for småkommuner og for sykehusene. Samarbeid mellom flere kommuner er derfor et stikkord.

Med det i mente, kan bestilleroppgaven være i tråd med forestillingen om den moderne kommune som serviceorganisasjon for sine innbyggere.

Dette betyr ikke at det vil være noen dårlig løsning å legge bestilleroppgaven til eksempelvis trygdeetaten. Det viktigste er å skape en situasjon hvor konkurranse om pasientene stimulerer til høyere kvalitet og kortere ventetid.

Krefter ved sykehusene vil nok argumentere tungt for å hindre at bestilleroppgavene skilles ut. Samtidig vet man at det departementet som i denne saken har ansvaret for å forsøke å skape konkurranse mellom sykehusene, samtidig er i en eiersituasjon til de samme sykehusene. Da skal man ikke ha for store forventninger.

Så er det da også inntil videre et ubesvart spørsmål hvorvidt dette er en oppgave kommunene vil og bør ha. Videre erfaringer fra forsøksprosjektene vil vise om de kan.

Skrevet av: Truls Braaten