Integrering hvem sitt ansvar?

Det er helt opplagt at noen grupper med ikke-norsk etnisk opprinnelse har store problemer og utfordringer knyttet til integrering. Samtidig er det en betydelig andel som ikke har de samme utfordringene og som også gjør det veldig bra i det norske samfunnet. Det er dessverre så altfor sjelden at man får lese om disse som gjør alt de kan for å integrere seg og etter hvert lykkes med integreringen. Jeg er selv av tamilsk opprinnelse og tamilene i Norge er en av de etniske minoritetene som har kommet et godt stykke på vei i forhold til integreringsprosessen.

På spørsmålet om staten og kommunene gjør nok for å integrere nye landsmenn, kan ikke svaret være annet enn ja. Mange kommuner bruker mye ressurser på å sette i gang diverse kostbare tiltak slik at budsjettene sprekker. Om tiltakene bærer frukter er et spørsmål som man neppe kan få et entydig svar på. Det er på tide å foreta en helhetlig evaluering av om det fortsatt skal brukes så mye ressurser for dette formålet. Integreringen handler først og fremst om enkeltes vilje til å gi og ta. Når man kommer til et nytt land som Norge, skal det være en selvfølge at må man er innstilt på tilpasse seg. Det er denne pliktmessige tilpasningen som krever at man må kle av seg en del holdninger og skikker som man har med seg fra hjemlandet og ta innover seg det som man trenger for å leve i harmoni med storsamfunnet. En del flyktninger og innvandrere har ikke denne innstillingen. De er fullt bevisste på sine rettigheter, men ikke innstilt på å ha plikter. Når offentlige tjenestemenn som jobber i de ulike hjelpeapparatene da gjør personene oppmerksom på at de også har plikter, kan man risikere å bli kalt for rasist. Det er dessverre på grunn av denne frykten mange vegrer seg for å stille krav overfor dem som ikke vil integrere seg. Det som er enda mer skremmende er at de modige tjenestemennene som tør å gjøre dette, får ubehagelige tilbakemeldinger og i ytterste tilfelle også blir kalt for rasister av sine medarbeidere. Det finnes fortsatt mange omsorgsbyråkrater i Kommune-Norge som er opptatt av å fokusere på barrierene til den enkelte i stedet for de ressursene hver enkelt har. Dette fører til at mange meget oppegående folk blir sykeliggjort og klientifisert.

I forbindelse med arbeidet mitt, deltar jeg ofte i forskjellige fora hvor temaet ofte handler om integreringsaspektet i flyktningarbeidet. Det blir ofte nevnt av foredragsholdere at flyktninger og innvandrere har problemer med å integrere seg i det norske samfunnet fordi nordmenn er kalde, vanskelig å bli kjent med, innesluttede, ikke gjestfrie også videre og videre. Jeg har nå vært i Norge i snart 28 år og har bodd i forskjellige deler av landet, og det snart 20 år siden jeg begynte å jobbe med flyktninger. Gjennom studietiden og jobben har jeg møtt mange mennesker både av etnisk norsk og ikke etnisk norsk opprinnelse. I tillegg har jeg også reist en del hvor jeg har fått anledning til å oppleve litt av hvert i andre land også. Ut ifra denne bakgrunn har jeg ingen grunn til å hevde at det er noe spesielt med nordmenn som gjør at de er vanskelige å bli kjent med. Tvert imot har verken jeg eller min familie hatt noen problemer med det norske samfunnet så langt, men vi har hatt mange positive overraskelser. Jeg kjenner også til at mange av mine landsmenn og andre flyktninger og innvandrere har hatt lignende opplevelser.

Oppskriften for integrering er ikke så vanskelig. Er en person ærlig, åpen, utadvendt, takknemlig, kontaktsøkende og er ydmyk, kommer vedkommende ganske langt uavhengig av hvor i verden vedkommende befinner seg. Har man en arrogant og nedlatende holding overfor det samfunnet man befinner seg i, urealistiske forventninger, er kresen eller krevende, kan man fort møte veggen. Initiativet til integrering kan gjerne komme fra staten / kommunen, men viljen til integrering må være til stede hos hver enkelt. Dersom en verken er interessert eller villig til åintegrere seg, nytter det ikke å sette i verk de kostbare tiltakene som staten og kommunene har nå.

Det er kanskje på tide å revurdere integreringspolitikken her i landet. I Norge er man veldig opptatt av belønninger. I de landene som mange av flyktningene kommer fra er samfunnssystemet preget av straff. Det er ikke alle som klarer å omstille seg og forholde seg til belønningssystemet i Norge. Når man ikke klarer det, er det da feil å introdusere noe som flyktningen har stor respekt for og skjønner bedre?

Skrevet av: Rohan Christopher