Fem teser å ta inn over seg før neste kommune­reform 

Et gjennomgående tema i Perspektivmeldingen 2024 er at vi må bruke ressursene mer effektivt om vi skal klare å levere gode offentlige tjenester i fremtiden. Dette vil tvinge fram nye diskusjoner om kommunenes oppgaver og størrelse.

I forrige århundre nøyde vi oss med én kommunereform. I dette århundret tror jeg det vil det komme flere enn den halvt mislykkede som Solberg-regjeringen gjennomførte.

Når kommer, bør den ta inn over seg de innsikter jeg her pretensiøst nok har formulert som teser.

Første tese: Det er ikke en naturlov at norske kommuner må bli større, selv om det inntrykket ble skapt i forrige reform.

Det finnes mange gode grunner til at norske kommuner bør bli færre og større. Det kan gjøre kommunene mer effektive, skape mer robuste fagmiljøer og gjøre det lettere å rekruttere og beholde medarbeidere.

Ønsket er stordriftsfordeler, men de kommer ikke av seg selv. Stordriftsulemper kan også bli konsekvensen. De som argumenterte høyest for at kommunene måtte bli større, hadde nesten alltid som premiss at fylkeskommunen var overflødig. Diskusjonen bør ta inn over seg at i andre land løses mange samfunnsoppgaver på et regionalt nivå.

Andre tese: Norske kommuner er tett sammenvevd med fylke og stat. Derfor må vi se kommunenes organisering i sammenheng med hvordan fylkeskommunen og statlige organer er innrettet.

Her feilet regjeringen sist. I stedet for å knytte kommune- og regionreformene sammen, seilte de to reformene på hver sin sjø.

Det forelå ingen gjennomtenkt plan for hvilke funksjoner som skulle tillegges hvilket nivå. Resultatet er at halvparten av de nye regionene er oppløst, de gamle fylkene er blitt de «nye».

Regionreformen vil dermed bli stående som lite vellykket. Den var resultat av en hestehandel mellom to små sentrumspartier som ønsket å styrke det regionale politiske nivået ved å gjøre fylkene større, og to større høyrepartier som egentlig ville legge ned fylkene. De gikk med på det regionreformatoriske strevet for å løse indremedisinske problemer i regjeringssamarbeidet.

Den fremstående statsviteren Øyvind Østerud har brukt dette som eksempel på politiske vedtak som bidrar til å svekke demokratiet.

Tredje tese: Endring av kommunestrukturen får konsekvenser for lokaldemokratiet. Vi må forstå at demokrati også handler om nærhet mellom innbyggerne og politikken.

Nærhet mellom innbyggere og folkevalgte er en verdi som ofte undervurderes.

I mindre og mellomstore kommuner er dette en verdi mange verdsetter høyt, både innbyggere og folkevalgte. Dette ble etter mitt syn oversett i de diskusjoner som preget kommunereformen som ligger bak oss. De som var opptatt av stedsidentitet og nærhet mellom innbyggere og folkevalgte, ble foraktelig omtalt som følelsesstyrte.

At lokaldemokratiet handler om nærhet er opplagt i en kommune, men det er relevant og viktig i regionale og nasjonale sammenhenger også. Da handler nærhet mer om at innbyggerne ikke opplever at avstanden til de som styrer blir for stor, at vi innbyggere blir sett, lyttet til og forstått. Vi må kjenne at de folkevalgte representerer oss.

Fjerde tese: Vi må forstå at mennesker er opptatt av å utvikle det stedet de bor på. Margaret Thatcher postulerte «there’s no such thing as society». Hun tok feil. Samfunn og steder finnes. 

Mennesker bor i konkrete lokalsamfunn på konkrete steder. De bor ikke i kommunen, fylkeskommunen eller staten som forvaltningsnivå. Bygder, grender, tettsteder og byer betyr noe for menneskene som bor der. Vi blir knyttet til dem, og henter identitet derfra.

Dette må tas på alvor i en reform som ser på forvaltningsnivåenes oppgaver og funksjoner. Det betyr noe hvordan staten, fylket og kommunen legger funksjoner og jobber til konkrete steder.

Femte tese: Erfaring viser at for å lykkes må en kommunereform forankres bredt. Schei-komiteen holdt på i flere år. Prosessen gikk over flere stortingsperioder og gjennom ulike faser. Det er nødvendig å skape enighet på tvers av blokkene for å lykkes med en kommunereform. Det kan være lurt å la arbeidet gå over mer enn en valgperiode.

Derfor bør det vurderes om vi nå om lag 80 år etter at Schei-komiteen ble nedsatt, skal settes ned en kommisjon for vår tid, med et mandat som tar innover seg de perspektivene jeg har pekt på.