Skolelederforbundet har lenge kjempet for å få andre yrkesgrupper inn i skoler og barnehager – flere viktige medspillere i laget rundt barn og elever, skriver Stig Johannessen.

Skolelederforbundet har lenge kjempet for å få andre yrkesgrupper inn i skoler og barnehager – flere viktige medspillere i laget rundt barn og elever, skriver Stig Johannessen.

Illustrasjonsfoto: Britt Glosvik
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Et politisk veiskille for skole og barnehage

Vi trenger en tillitsreform som tar hensyn til at skoler og barnehager har ulike behov. Ikke politiske føringer på detaljnivå.

Regjeringen har gjentatte ganger siden den tiltrådte tatt til orde for en tillitsreform i offentlig sektor som også skal omfatte skoleverket.

La lederne utøve ledelse! Dette forutsetter tillit og ikke minst gode økonomiske rammer.

Det konkrete innholdet i reformen er fortsatt noe uklart, men uttalelser fra blant andre kunnskapsminister Tonje Brenna tyder på en redefinering av forholdet mellom stat, kommune, eier og ledelse av norske skoler og barnehager. Gjort riktig kan dette være et politisk veiskille med stor positiv innvirkning.

Kjernen i reformen er graden av sentral styring. Mange skoleledere opplever i dag politisk styring på et detaljnivå som ikke tar hensyn til lokale forhold. Det er derfor gledelig å se at regjeringen i Hurdalsplattformen skriver at målene i offentlig sektor skal være «få, tydelige og relevante».

Utfordringen blir å sørge for at reformen gjennomføres uten å miste de lokale forholdene av syne. Dersom det innføres for mange nasjonale normer, lover og regler, kaster man barnet ut med badevannet.

De utdanningspolitiske målene må være overordnede, slik at ledelsen selv kan avgjøre hvordan de best kan oppnås og sette inn de nødvendige tiltakene.

Dette vil nødvendigvis være et spørsmål om økonomi. Men så lenge ledelsen gis handlingsrom til å knytte til seg og kompetanse etter behov, vil dette kunne gjøre det mulig å optimalisere bruken av de ressursene som foreligger.

Skolelederforbundet har lenge kjempet for å få andre yrkesgrupper inn i skoler og barnehager – flere viktige medspillere i laget rundt barn og elever, som kan bistå lærerne i det krevende arbeidet det er å ivareta barnas faglige og sosiale utvikling og behov. Flere miljøterapeuter, barne- og ungdomsarbeidere, helsesykepleiere og andre støtteressurser trengs, for å nevne noen.

La lederne utøve ledelse! Dette forutsetter tillit og ikke minst gode økonomiske rammer. Det er behov for merkantile og administrative ressurser for å frigjøre arbeidstid og kapasitet for lederen.

Norsk skoleverk og oppvekstsektor trenger forutsigbar pedagogisk ledelse, og dette bør være ledelsens hovedoppgave.

Til det trenger vi en tillitsreform som tar hensyn til at skoler og barnehager har ulike behov. Ikke politiske føringer på detaljnivå.