Valgkamp uten «den vanskelige samtalen»

Ai, ai for et politisk halvår. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet strutter av selvtillit. Høyre forsøker å reise seg fra politisk knestående. De øvrige stortingspartiene befinner seg rundt eller nærmere sperregrensen enn de liker.

Hvilke partier som kommer over 4 prosent og får utjevningsmandater, kan avgjøre om det blir rødgrønt eller blått flertall.

Én av de få tingene som er sikkert ved selve valget, er at det blir spennende og jevnt.

Derfor arbeides det intenst i partiene for å etablere større fortellinger som setter seg hos potensielle velgere. En vellykket fortelling kan ramme inn de spissede budskapene de siste avgjørende ukene.

Mange velgere lar seg først engasjere fra august. Derfra og ut til valgdagen 8. september vil de politiske lovnadene sitte løst.

Som vanlig loves det mye på vegne av kommunene. Der skapes mye av den velferden som betyr noe i innbyggernes hverdag.

Ja, Stortinget vedtar statsbudsjett og lover, men når rikspolitikerne snakker, betyr det fort at lokalpolitikere i kommuner og fylkeskommuner må agere for å innfri løfter.

Det gjelder for eksempel innen oppvekst, helse og omsorg, forebygging av rus, kriminalitet, utenforskap, miljø- og klimaproblemer, samferdsel, næringsutvikling, boligbygging, raskere saksbehandling, sikring av natur, integrering og beredskap.

Mye har endret seg siden forrige stortingsvalg. Det viktigste, og som alle snakker om, er at verden er blitt mer uforutsigbar, ja, utrygg.

Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre sa det tydelig under sin oppsummerende pressekonferanse sist fredag: «Det er alvor nå. Et fritt og selvstendig Norge er ikke bare en selvfølge.»

Statsministeren la til at dette får konsekvenser «for politikken vi fører helt inn til Stortinget og lokalsamfunn».

Men fordi nasjonen Norge har penger, understreket Støre at dette ikke betyr «at vi må kutte i andre viktige oppgaver, som helse, skole og eldreomsorg. Men jeg bruker ordet: Det kommer til å bli «mindre mer». Det er slik dette kan gjøres på en ansvarlig måte».

Støre sa noe lignende da jeg intervjuet ham i forbindelse med Landstinget i KS i februar 2024. Det blir tøffere prioriteringer framover.

Dette er likevel ikke noe hovedbudskap, verken fra Støre eller andre partiledere, at neste stortingsperiode for alvor vil innebære «mindre mer». I praksis kan det bety knallharde prioriteringer og dramatiske endringer på hvordan innbyggerne opplever offentlig velferd.

Vi har fått en forsmak av dette i form av opphetede lokale debatter om nedlegging av skoler, endring av helse- og omsorgstjenester og kutt i ikke-lovpålagte tjenester og kostnadene ved BPA-ordningen.

Det skjer fordi demografien i kommuner og fylkeskommuner endrer seg. Da må kommunene tilpasse seg endringene. Det burde ikke overraske noen.

Dette skjer samtidig som den kommunale økonomien er blitt vanskeligere. Det er også nytt siden forrige valg.

De gode årene med ekstra skatteinntekter er over. Dermed blir det vanskeligere for en rekke kommuner å fortsette med underfinansierte tjenester, for høye driftsutgifter og for heftige låneopptak.

Selv om sektoren fikk en solid finansiell innsprøyting i fjor høst, har altså andelen kommuner med negativt netto driftsresultat økt fra 47 prosent i 2023 til 58 prosent i 2024, ifølge siste rapport fra Teknisk beregningsutvalg (TBU).

Langt mer enn halvparten av kommunene har altså et driftsresultat under det anbefalte nivået på 1 ¾ prosent.

TBU minner dessuten om at 10 prosent av kommunene ikke har disposisjonsfond. De aller fleste av disse kommunene hadde negativt netto driftsresultat i fjor. De har også høyere gjeld enn øvrige kommuner. Blant disse kommunene kan det komme til å smelle høyt de kommende årene.

Nå synes jeg ikke at det økonomiske alvoret er like tydelig alle steder hvor kommuneøkonomien er under press. Det er likevel mer «sense of urgency» blant lokalpolitikerne enn rikspolitikerne, selv om det er enkelte nye signaler, for eksempel i den siste kommuneproposisjonen. 

Kommisjonen som skal se på omfanget av statlig styring, er et annet lys i mørket.

Men hvem bryr seg som slikt i en valgkamp? Altfor få. 

For som TBU skriver om kommunene, kan kombinasjonen av fall i inntektsnivået de tre siste årene og fortsatt vekst i aktiviteten «ha bidratt til at sektoren nå står i en utfordrende situasjon, som ikke er bærekraftig over tid».

Bak de tørre vurderingene skjuler det seg næring for mer politisk uro. En mer bærekraftig økonomi kommer ikke uten smertefulle endringer av hva det skal brukes penger på. Det gjelder både i lokalsamfunn og i rikspolitikken.

Og som vi ser etter siste lokalvalg, er nødvendige endringer spesielt vanskelig å få til i et stadig mer fragmentert lokalpolitisk landskap. 

Ingen kan utelukke at det neste storting blir enda mer fragmentert enn dagens. Og som Arbeiderpartiet merket under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett nylig, så har politisk støtte alltid en prislapp.

Desto viktigere er at det de politiske partiene og deres kandidater tør å ta den «vanskelige samtalen» med velgerne. Her svikter de.