Bydelsreformen er også en demokratireform

Sigrid Stokstad reiser i en kronikk den 30.10 viktige spørsmål om lokaldemokratiet i hovedstaden i lys av byrådets forslag til bydelsreform. 

Byrådet ønsker mer helhetlige og likeverdige tjenester, samtidig som lokaldemokratiet i bydelene skal styrkes.

Vi foreslår blant annet en halvering av antallet bydeler og sterkere folkevalgte organer på bydelsnivå, med reell makt og mer innflytelse over saker som opptar innbyggerne.

Dagens bydeler er viktige tjenesteprodusenter, og et viktig lokaldemokratisk ledd. 

I to år har vi utredet dagens organisering av kommunen. Den viser at det er et stort forbedringspotensial. På mange måter har Oslo kommune klart å organisere seg inn i smådriftsulemper på tross av kommunens størrelse og fylkeskommunestatus. 

Sammenlignet med våre nabokommuner er ikke dagens bydeler spesielt store. Bærum med sine 130.000 innbyggere og Lillestrøm med 95.000 innbyggere er langt større enn bydelene i Oslo, som i snitt har rundt 50.000 innbyggere.

Bærum og Lillestrøm har ikke et bydelssystem slik som i Oslo. Heller ikke Bergen, med sine 290.000 innbyggere, har organisert seg slik.

Det er ikke størrelsen til bydelene alene som har skapt utfordringer i Oslo kommune, men kombinasjonen av 15 bydeler i kommunens lokalledd, og over 30 etater og foretak i sentralleddet. 

Dette skaper samarbeidsproblemer, dobbeltarbeid og for store forskjeller i tjenestene i bydelene. Det er en overveldende stor del av kommunens virksomheter og samarbeidspartnere, slik som sykehusene og politiet, som mener at dagens organisering ikke er god nok.

Kronikk

Hvor lite representasjon skal Oslo-folk ha?

Det er riktig at Oslo har færre medlemmer i bystyret enn andre storbyer og våre nabokommuner, sett i forhold til innbyggertall. Men bildet endres når vi tar med Oslos unike bydelssystem. 

Vi er den eneste kommunen i landet med direkte valgte bydelsutvalg med reell beslutningsmyndighet. I motsetning til våre nabokommuner og andre storbyer har Oslo 15 bydeler med 15 medlemmer hver – totalt 225 bydelsrepresentanter.

Sammen med bystyret gir dette 284 folkevalgte, noe som tilsvarer én representant per 2.570 innbyggere. Det er klart høyere representasjon enn både Bergen og Trondheim.

Selv med den foreslåtte halveringen av antall bydeler og 21 medlemmer i hvert bydelsutvalg, vil Oslo fortsatt ha flere representanter per innbygger enn Bergen og være omtrent på nivå med Trondheim. Det er altså ikke riktig slik Stokstad hevder at Oslofolk er «dårligere representert» enn innbyggerne i andre storkommuner.

Hvordan vil så bydelsreformen påvirke innbyggernes opplevelse av tilhørighet til bydelen, og avstanden til de som bestemmer? 

Da må vi starte med å beskrive dagens situasjon. 

I altfor mange saker har ikke bydelspolitikerne beslutningsmyndighet til å gjøre noe med en rekke saker som opptar innbyggerne. Det kan gjelde alt fra plassering av benker i den lokale parken, til sikring av skoleveier. Bydelspolitikerne må ofte nøye seg med å sende et brev til en sentral etat, og håpe på det beste.

Mange av bydelsrepresentantene opplever at de har liten eller ingen innflytelse i saker som opptar innbyggerne. Byrådets vurdering er at dette ikke er en god nok representasjon. Lokaldemokratiet fungerer ikke godt nok.

I Oslo har innbyggerne rettmessige forventninger om at deres lokale representanter skal ha reell påvirkning i likhet med andre lokalt folkevalgte i Kommune-Norge. 

Derfor ønsker vi å overføre en rekke nærmiljøoppgaver til bydelene. Det handler til syvende og sist om å flytte beslutningene nærmere innbyggerne og overlate avgjørelser til de som kjenner de lokale forholdene best.

Færre bydeler kan gi større fagmiljøer, bedre ressurstilgang og en mer helhetlig tjenesteyting. Det åpner for at flere oppgaver kan legges til bydelene og at bydelspolitikerne får innflytelse over en større del av kommunens samlede tilbud. 

Et konkret eksempel er forslaget om å legge tannhelsetjenesten til bydel. I resten av landet er dette en fylkeskommunal oppgave, ofte nokså fjernt fra kommunens tjenester. Her er det mange muligheter for tettere integrasjon.

Kanskje 4-årskontrollen i helsestasjonen også kan inkludere en time hos tannpleier? Kanskje man bør ha hjemmetannpleiere til eldre med stort behov for hjemmetjenester?

Vi må sikre at Oslo står bedre rustet til å håndtere utfordringene Kommune-Norge står overfor, med færre yrkesaktive per pensjonist, demografiske endringer og strammere økonomi. Det gjør at vi må tenke nytt. Vi har ikke noe valg.