Oppryddingen i Nav: Husk kjellerbodene i kråkeslottet!

Arbeids- og inkluderingsministeren har nedsatt et utvalg som skal brukt to år på å gjennomgå – og foreslå endringer – i folketrygdloven.

Betegnelsen «Kråkeslott» er en god og treffende betegnelse på det lovverket som Nav er satt til å forvalte, men behovet for endring er ikke bare begrenset til denne ene loven.

Utfordringene i Nav og velferdsordningene for øvrig kan konkretiseres i to hovedområder: samordning og avgrensning.

Det virkelige store paradokset i Nav-kontorenes verktøykasse er forvaltningen av statlige, rettighetsbaserte ordninger og den behovsprøvde sosialhjelpsordningen.

Det finnes et utall eksempler på manglende sammenheng i regelverket og direkte motsetninger i de styringssignalene som Nav-kontorene må forholde seg til.

På den ene siden skal Nav ivareta grunnprinsippet i arbeidslinjen om at det skal lønne seg å jobbe. Samtidig skal innbyggerne være sikret et minimumsnivå når det gjelder inntekt som ligger lagt høyere enn et realistisk lønnsnivå i et ordinært arbeid.

Innstramminger i inngangsvilkår og reduksjoner i stønadsnivåer kan være nødvendig for å underbygge prinsippene i arbeidslinjen og bevare et bærekraftig velferdssystem.

I praksis ser man ofte at regelendringene ikke får noen annen virkning enn at innbyggeren må gå fra en statlig ordning til sosialhjelp eller forholde seg til to ulike systemer for inntektssikring.

Den mest konkrete effekten, ved siden av totalt unødvendig ressursbruk til forvaltning, er at kostnaden flyttes fra staten til kommunen.

Et eksempel på dette er reduserte stønadsnivåer for yngre mottakere av AAP, uten at det er gjort tilsvarende reduksjoner i livsoppholdsnormene for sosialhjelpsmottakere i samme aldersgruppe.

les også

På tide å reformere Nav-reformen

Folketrygdloven har bestemmelser som innebærer at dagpengemottakere som ikke tar imot tilbud om arbeid eller deltar i tiltak, kan får sine ytelser stoppet i en periode.

Samtidig har de samme innbyggerne rett på ytelser etter sosialtjenesteloven, som i noen tilfeller faktisk kan være høyere enn ytelsen som er stoppet.

Det vises til at kommunene har rett og plikt til å utøve et individuelt skjønn, men i praksis gis Nav-kontorene svært lite rom for å redusere stønadsnivået eller avslå søknader om sosialhjelp.

En gjennomgang av lovverket som ikke også omfatter en vurdering av behovet for endringer i sosialtjenesteloven, vil bare resultere i flere eksempler på manglende sammenheng i velferdsordningene.

Nav er satt til å håndtere oppgaver som ikke har direkte sammenheng med den arbeidsrettede oppfølgingen og ansvaret for å forvalte de tilhørende inntektssikringsordningene. Det vil styrke Navs muligheter til å fokusere på hovedoppgavene om ansvaret for forvaltningen av disse ordningene overføres til andre og mer relevante organer.

Hovedansvaret for å forvalte ulike ordninger som skal kompensere for konsekvensene av innbyggernes helseutfordringer og funksjonsnedsettelser, er lagt til Helfo.

Det kan virke naturlig at hjelpemiddelområdet og ordninger som grunn- og hjelpestønad, overføres til Helfo, slik at man får en mer helhetlig forvaltning av ordninger med sammenfallende målgrupper og funksjon.

Det kan også være grunn til så stille spørsmål ved om det er naturlig at Nav er involvert i fastsettelse av barnebidrag og andre oppgaver med hjemmel i barneloven.

En ordning som på den annen side absolutt bør overføres til Nav, er Husbankens bostøtte. Aller helst bør ordningen avvikles og erstattes av en behovsprøvd tilleggsstønad til andre ytelser forvaltet av Nav.

Det vanskelig å finne gode grunner for at det er hensiktsmessig å opprettholde en separat ordning for overføring av fellesskapsmidler til enkeltinnbyggere, spesielt siden de aller fleste av bostøttemottakerne også har en løpende ytelse fra Nav.

les også

Bostøtte kan bli treffsikkert verktøy mot fattigdom

Hvis Nav styrkes med de ressursene som i dag er knyttet opp til forvaltningen av bostøtteordningen, vil dette kunne gi økt kapasitet til den arbeidsrettede oppfølgingen.

Lovverk, organisering og finansiering henger nøye sammen. Det er tilnærmet meningsløst å foreta en gjennomgang av regelverket uten samtidig å ta stilling til hva som er en hensiktsmessig fordeling av ansvar og kostnader mellom ulike etater og forvaltningsnivåer.

Nav er en etat med midtlivskrise, men langt fra klar for kirkegården. Forslagene om mer eller mindre å reversere hele Nav-reformen og gå tilbake til et fragmentert velferdssystem, vitner om historieløshet.

Det var faktisk veldig mange gode grunner til at man så et behov for endring av et velferdsbyråkrati som var preget av ansvarsfragmentering, brukerskyving og interessemotsetninger mellom forvaltningsnivåene.