Norge og fylkeskommunen har vokst fra hverandre

Måten vi gjør det på, er nemlig ikke uvesentlig. 

I et debattnotat fra Tankesmien Mime prøver vi, fra et ståsted utenfor Oslo-regionen, å skissere noen praktiske løsninger på en avvikling av fylkeskommunen.

For de tyngste fylkeskommunale oppgavene foreslår vi:

Overfør de fleste fylkesveiene til kommunene, som så kan kjøpe administrative tjenester fra Statens vegvesen, slik fylkeskommunene gjorde inntil nylig. Noen viktige fylkesveier bør tilbakeføres til riksveier.

Organiser kollektivtrafikken i frittstående selskaper som Ruter, AtB og Kolombus, der kommunene overtar som eiere.

Driv de videregående skolene som vertskommunesamarbeid.

Historisk sett har fylkeskommunens livsrett vært som et hjelpeorgan for alt det kommunene er for små til. I dag forvalter kommunene en stor del av en stadig mer omseggripende velferdsstat og har bygd opp en stor, egen administrativ kapasitet. Fylkeskommunens relative betydning er svekket.

Kommunekommisjonen beskriver en kommunesektor under økende press: mangel på arbeidskraft, sterk detaljstyring og voksende kompleksitet.

Ser vi inn i fremtiden, så vet vi at den kampen om økonomiske og menneskelige ressurser som distriktene nå er de første til å merke, i de neste tiårene vil prege hele landet. 

Det største presset vil komme innenfor helse- og omsorgstjenestene. På dette feltet har ikke fylkeskommunene hatt noe ansvar av betydning siden sykehusreformen i 2002. Slik vil det også forbli. Det er vel de færreste kritikere av helseforetaksmodellen som ser for seg å tilbakeføre sykehusene til fylkeskommunene.

Fylkeskommunen har ikke løst problemet med en stadig mer oppstykket forvaltning, kanskje tvert imot. Fylkesinndelingen fremstår i deler av landet som mer betinget av administrasjonshistorie enn av hverdagsregioner for oss som lever nå. 

Heller ikke i kommunekommisjonens omfattende analyse av lokaldemokrati og styring løftes fylkeskommunen særlig fram. Det er kommunene som er nærdemokratiet vårt. Velgernes og medienes etterprøving av fylkeskommunen er svakere.

Det er verdt å merke seg at fylkeskommunens myndighet ikke først og fremst har blitt utfordret av kommunene, men ved at staten omgår den. I storbyområdene griper staten sterkere inn i planpolitikk og kollektivtrafikktilbud gjennom byvekstavtalene. Fylkeskommunene står mest igjen med mye landevei med udekkede vedlikeholdsbehov.

Det er ikke lenger et spørsmål om hvorvidt, men hvordan det kommer i stand en forvaltningsreform. Blir fylkeskommunen avviklet uten endringer i kommuneinndelingen, vil de fleste kommuner være for små og måtte samarbeide om tunge oppgaver, særlig innen samferdselen. 

Det kan for noen være en måte å tvinge igjennom endringer i kommuneinndelingen, men suksessen vil ganske sikkert bli variabel rundt forbi.

Skal vi lykkes med forvaltningsreformer, må de bygge på hvordan folk faktisk bor, jobber og reiser. Det må være tydelig ansvarsplassering, mer folkevalgt og mindre byråkratisk styring. Og ikke minste må det være størst mulig nærhet mellom velgere og valgte.