Pårørende er en viktig beredskaps­ressurs

I beredskapsåret 2026 er mye av oppmerksomheten rettet mot infrastruktur og forsyningssikkerhet.

En vel så viktig ressurs er knapt nevnt i debatten: de pårørende. De utgjør en betydelig del av den sivile omsorgskapasiteten. Fagpersonene som møter dem, mangler fortsatt en forutsigbar nasjonal støttestruktur.

Hva skjer med de kronisk syke, de pleietrengende eldre og de mest sårbare når helsevesenet må prioritere hardt, som i krisesituasjoner?

I stor grad er svaret de pårørende. De er ikke en reserve; de er allerede i arbeid, kontinuerlig, uten lønn og uten garanti for støtte.

Likevel er det i dag tilfeldig hva slags hjelp du som pårørende får. Tilbudet varierer med postnummer, kommuneøkonomi og den kompetansen de lokale tjenestene tilfeldigvis innehar.

Dette er et kjent. Det er ikke kontroversielt å si at det bør løses.

En underkommunisert del av dette handler om fagpersonene selv. Sykepleiere, lærere, sosionomer, fastleger, Nav-veiledere og ansatte i kommunale omsorgstjenester møter pårørende daglig. Det er i samtaler som kan være avgjørende for om en pårørende klarer å stå i rollen sin over tid eller ikke.

Likevel er kompetansen på pårørendearbeid svært ujevnt fordelt. Noen har solid opplæring. Mange improviserer.

Hvis vi ønsker at pårørende skal fungere som en reell ressurs, må fagpersonene rundt dem ha verktøyene de trenger. Det holder ikke at kompetansen finnes noen steder; den må være tilgjengelig overalt.

Pårørendesenteret har gjennom 30 år bygget opp kunnskap om hvordan fagpersoner kan møte, støtte og inkludere pårørende på en måte som faktisk monner. Vi tilbyr kompetanseutvikling til tjenestene og gir veiledning direkte til pårørende som står i krevende situasjoner. Alt er gratis og for alle, uavhengig av bosted eller økonomi.

Gjennom et kommunenettverk har vi strukturer og kanaler som gjør det mulig å nå tjenestene i hele landet. Dette trengs ikke å bygges fra bunnen av. Det som mangler, er et tydeligere mandat og en mer forutsigbar finansiering.

Behovet for nasjonal koordinering er allerede erkjent på politisk nivå, blant annet gjennom stortingsmeldingen Fellesskap og meistring og Pårørendestrategien.

Det som gjenstår, er handling.

les også

Larvik vant i fjor – nå kan du nominere din kommune

En utvikling vi følger med bekymring, er fremveksten av betalte støttetilbud til pårørende.

Behovet er reelt, og markedet responderer. Men tilgang på god støtte bør ikke avgjøres av privat økonomi. Et offentlig finansiert tilbud av grunnleggende kvalitet, tilgjengelig for alle, er ikke bare et spørsmål om rettferdighet. Det er også en forutsetning for at systemet som helhet skal fungere i pressede situasjoner

En sivilberedskap som hviler på pårørende, men ikke investerer i å holde dem oppe, er ikke særlig robust.

I den kommende budsjettprosessen bør et spørsmål besvares: Hvem har det nasjonale ansvaret for å sikre at kommuner og helsetjenester har tilstrekkelig kompetanse til å møte pårørende på en god måte?

Pårørendesenteret mener det formaliserte svaret er et nasjonalt kompetansesenter med tydelig mandat og stabil finansiering. Dette kan gjøres uten å bygge nye institusjoner.

Grunnlaget er allerede lagt. Det reviderte nasjonalbudsjettet for 2026 er en naturlig anledning til å ta det steget.