Annonse
Debatt
Bare Hollywood og popkorn?
Mange frykter at det bare er action fra Hollywood vi vil få se på kino, dersom driften privatiseres. Slik er det langt på vei blitt i svenske småbyer, som har hatt private kinoer i mange år.
Da jeg var i Stockholm for et par år siden, møtte jeg filmentusiaster som misunner Norge den kommunale kinoen. “Dere kombinerer kulturpolitikk og kommersialisme på en måte som gjør at flere ser den smale filmen”, sa Èn av dem. Men det har skjedd en del i Kino-Norge siden den gang. Det er ikke lenger snakk om Èn modell for kinodrift. Over 100 av Norges nesten 250 kinoer er private.
Oslo Kinematografer har vært aksjeselskap siden 1997. Selskapet har gitt pene overskudd til Oslo kommune. Nå står en privatisering av Oslo kinematografer for døren. Det vil trolig få betydning langt utenfor hovedstaden.
I Drammen er kinoen eid av et privat selskap som følger kommunens konsesjonsbestemmelser. Det betyr at pensjonister går til halv pris, og det vises barnefilm hver dag. Der er de glade for å bli kvitt de politikerne i styret som likevel ikke var særlig opptatt av kinodrift.
“Kinodrift er forretningsdrift. Det har ikke politikerne greie på”, mener Drammens gamle kinosjef, Oddbjørn Solstad, som nå er ansatt i Nordiske Film Biografer.
I Sverige gis det lite offentlig støtte til kinodrift. Sverige har også Europas dyreste kinobillett, men dette skyldes også momsen på kinobilletter.
Styrelederen i Oslo Kinematografer, Jon Lyng (H), mener det ikke er noen dramatikk i at Oslo-kinoen privatiseres. Det er det sikkert delte meninger om. Planen er at hvert fjerde kinosete forsvinner ved salg. At kinoer som Soria Moria og Filmteatret forsvinner kan man forstå, hvis man avlegger disse kinoene et besøk. Til tross for at Filmteatret ligger sentralt, går det filmer for halvfulle saler. Det virker likevel paradoksalt når leder for filmbyråenes forening sier til Dagens Næringsliv at Oslo har for få kinoer. Bare 182 filmer hadde premiere i fjor, mot 400 tidligere år.
Selv om filmene har premiere i mange byer samtidig, er hovedstaden tross alt filmenes utstillingsvindu. Det er her det største salgspotensialet ligger. Kommer ikke filmen til Oslo, kommer den heller ikke til Hammerfest.
Det er altså grunn til å tro at filmrepertoaret i hele landet vil bli dårligere ved privatisering av Oslo Kinematografer. I Sverige eier store, kommersielle medieselskaper de fleste kinoene. Der er inntektene av popkornsalg nesten like viktige som billettinntektene.
I Norge er det flertall av kinoer med kommunal drift. Sammenligner vi oss med Sverige, viser en forskningsrapport fra 2000 at filmtilbudet i svenske småbyer er mer amerikanisert enn i norske småbyer. Vi ser mer europeisk film enn svenskene. Flere nordmenn ser den smale filmen, takket være en egen norsk ordning som sikrer kvalitetsfilmer. Filmer som den indiske “Monsoon Wedding” vil få betraktelig større problemer med å finne veien til norske kinolerreter enn Spielbergs “Minority Report” ved en omfattende privatisering.
Det store spørsmålet blir: Skal kinodrift være kulturpolitikk eller ren forretningsdrift? Hittil har det i stor grad vært kulturpolitikk. Hvis vi kan bevare bredden i repertoaret ved privat drift, behøver ikke kommunen drive kinoen. På den annen side: Hvorfor skal kommunen gi fra seg en oppgave som gir den god image og som den attpåtil tjener bra med penger på?
