En stille revolusjon

Torbjørn og «Nina» lemper søppel fra en Bodø-bedrift ut på gjenbruksplassen. De er med i «Jobb1», som drives av Kirkens Bymisjon og tilbyr fire timers jobb til fem deltakere på alle hverdager, til 100 kroner timen. Når det stiller mer enn fem, noe som ofte skjer, må det trekkes lodd.

Torbjørn forteller at han «tar ei pils», mens Nina er narkoman og kjøper medisin på gata. Hun har gått på såkalt ventemedisin hos LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) i knapt et år, inntil fastlegen hennes plutselig reiste på ferie og trakk teppet vekk under henne.

Hun forteller om «mye att og fram» hos LAR og er frustrert over at det skal være så vanskelig å komme i gang med behandling. Men i likhet med Torbjørn er hun glad for dette tilbudet, som både betyr noe å gjøre og litt ekstra inntekter.

- Jobb1 er for rusavhengige av ymse slag. Kravet er bare at de må erkjenne at de har et problem og ikke stille synlig beruset, forteller Erling Nilsen, som leder Jobb1.

- Tiltaket har vært en stor suksess hos både næringsliv og kommune, som gir oss oppdrag. De ser jo at det blir gjort en god jobb. Vi har hatt 50 innom på to år, og fire er kommet i fast arbeid.

Jobb1 er bare ett av seks tiltak Bymisjonen driver for Bodøs rusmiljøer.

- Vi prøver å få dem i aktivitet med noe de har lyst til, enten det handler om foto, bridge, paragliding eller noe helt annet, forteller Monica Nilsen, prosjektleder i «Ny Giv», som viser vei inn i fritidsaktiviteter.

- Vi lar dem teste nye arenaer og hjelper dem å finne nye nettverk, der håpet er å sluse dem ut i foreninger og klubber. Det vanskeligste er å tørre. Det handler om en stigmatisert gruppe som er vant til å bli avvist. Når de møter problemer med andres fordommer, prøver vi å hjelpe, sier hun.

Anne Line Diesen, daglig leder for Kirkens Bymisjon i Bodø, forteller at mange har en lang vei tilbake, etter kanskje 20 år på gata.

- En del blir lett pessimistiske. Noe som gir håp, er å få innflytelse over eget liv. Men vi trenger å være enda mer på hogget overfor både kommunen og befolkningen når det gjelder å forklare at dette er et felles ansvar, mener hun.

Kommunene takler sitt ansvar for rehabilitering veldig forskjellig.

- Spør du i alle 430 kommuner, vil du sikkert få 100 forskjellige svar, konstaterer Jan Gunnar Skoftedalen, sosialsjef i Skien og tidligere mangeårig nestleder i Fagrådet for Rusfeltet.

- Det har vært en stille revolusjon i gang på området de siste årene. Det som mangler, er samhandling. For eksempel har kommunene fremdeles en tendens til å glemme sine innbyggere når de er innlagt på rusinstitusjon. Institusjonene har på sin side for lite tanke på tilbakeføring til kommunene, men fokuserer bare på rusfrihet. Helseforetakene legger ned langtidsplasser, selv om det betyr at kommunene får ansvaret for pasienter med dårligere forutsetninger, sier han.

Skoftedalen mener hele feltet fortsatt lider under manglende aksept av at rusproblemer krever noe annet av rehabiliteringen enn en blindtarm- eller kneoperasjon.

- Sterkere lovforordninger og standarder for hva kommunene faktisk skal tilby, ville være på sin plass. Det burde for eksempel være ulovlig å å sette ruspasienter direkte fra behandling i belastede boliger, sier han.

Halvor Hansen kan snakke mye om dette. Han har jobbet i rusomsorgen i 29 år og er daglig leder av det private ABR-senteret på Karmøy, som tar pasienter fra hele landet til avrusingsopphold.

- Jeg har sagt dette i alle år: Pengene må øremerkes og følge pasienten. Svært få kommuner har ordentlig oppfølging, selv om den første tida i egen bolig er avgjørende. Det er her det lett går galt, om kommunene ikke sørger for ordentlig ettervern og fritidsaktiviteter, sier han.

Hansen påpeker at det sværtlønnsomt for samfunnet å folk tilbake på rett kjøl.

- Men straks de er ute av institusjon eller fengsel, og kanskje er så heldige å få jobb og begynner å tjene litt penger igjen, er staten der og krever inn gammel gjeld. Folk mister boligen, gir opp og havner på kjøret igjen. Gjeldssanering burde være første punkt på dagsordenen.

- Der er Peter, avbryter Hansen seg selv.

- Kom hit, Peter, og fortell om deg selv!

«Peter» på 49 viser seg å være en blid og trivelig kar. Han har hatt rusproblemer med amfetamin og alkohol hele sitt voksne liv. Han har nærmere 20 opphold bak seg i fengsel, på institusjon eller i psykiatriske sykehus.

- Hver gang jeg har kommet ut, har det skjært seg. Jeg har alltid jobbet når jeg har vært ute, men det har aldri vært noen hjelp å få til de psykiske problemene jeg sliter med, og så har jeg bukket under for russuget. Nå får jeg jobb på ABR-senteret, når jeg er ferdig med oppholdet her i november. Jeg får hybel av kommunen og har et stort ønske om å begynne å jobbe med misbrukere, når jeg forhåpentlig har stått oppreist i et par år, sier han.

Ifølge Halvor Hansen tilbyr ABR-senteret Peter det kommunen egentlig burde tilby ham.

- Vi ville gjerne prøve noe nytt, etter å ha sett så mange klienter havne tilbake på kjøret straks de kom ut herfra, sier han.

Mens Peter sliter med andre rusmidler, er det bare opiatavhengige som får hjelp hos LAR, Legemiddelassistert Rehabilitering. Ett av de kritiske punktene når en heroinavhengig skal inn på et mer konstruktivt spor, er å komme vekk fra det gamle miljøet. LAR krever bolig før den medisinske behandlingen starter, og her kommer kommunene inn i bildet.

Kristin Hasvoll (SV), varaordfører i Bodø og leder av kommunens klientutvalg, påpeker at boligmarkedet er så presset dette blir et hinder for integrering i samfunnet.

- Dermed får vi disse belastede kommunale boligene, der ruspasienter i behandling blandes med aktive rusmisbrukere og for eksempel flyktninger, og der naboene er redde for beboerne på grunn av alle fordommene som lever i beste velgående, sier hun.

- Det ideelle ville jo være å spre LAR-pasientene i vanlige boliger, men boligmangelen, sammen med folks holdninger, gjør dette vanskelig, sier hun.

Ordfører Petter Steen (H) i Haugesund, der problemet er nøyaktig det samme, får mange henvendelser fra LAR-pasienter som er lei av de fristelsene og ekstra belastningene det medfører, når beboeren i nabohybelen banker på og tilbyr stoff til en sårbar ruspasient.

- Vi som kommune og det norske samfunnet generelt må bevege oss videre i tankegangen om hva det er å være rusmisbruker. Det er gammeldags å kategorisere dem som én gruppe, når de er like ulike som alle andre mennesker. Det har jeg virkelig fått øynene opp for de siste årene. Vi har aktive rusmisbrukere her i byen som aldri har begått noen kriminell handling, men som selvmedisinerer seg på grunn av en vanskelig livssituasjon. Vi har enorme utfordringer i det norske samfunnet knyttet til dobbeltdiagnoser - det vil si pasienter med både rus- og psykiske problemer, og med barne- og ungdomspsykiatrien for unge som er i ferd med å starte en ruskarriere.

Både Steen og Hasvoll forteller om en massiv satsing på forebygging i deres kommuner. For eksempel har begge byene mange skoler og hundrevis av hybelboere. Samtidig er stort frafall fra videregående skolen en generell tendens. Derfor trengs det gode sosiale tilbud og hjelpetiltak til de unge som kanskje bor langt hjemmefra og sliter.

Petter Steen erkjenner at Haugesund har lang vei å gå, før kommunen med sine 70 LAR-pasienter er flink nok på boligsida.

- Men vi er i ferd med å pusse opp noen kommunale boliger fra 1920-åra som var kraftig ramponert av rusmisbrukere. Vi har besluttet å reservere disse husenetil LAR-pasienter og andre uten rusproblemer, slik at de kan bo trygt der, skjermet for fristelser. Husene bør stå ferdige om et års tid.

Det Haugesund angivelig får om et år, har Bodø allerede, i form av hybelhuset Junkerveien 49, kjent som J49. Huset som drives av Kirkens Bymisjon på kommunens regning, har 16 rom og for tiden ti beboere av byens rundt 90 LAR-pasienter.

- Vi ønsker å utvide med én etasje og bygge huset om til 13 små leiligheter, noe som kan gjøres forholdsvis enkelt. Det er vanskelig å drive botrening når man ikke har dusj og kjøkken selv, men må dele med tre andre, sier Heine Wilhelmsen, daglig leder av J49.

Stedet drives som en form for institusjon der beboerne må ringe på for å komme inn. De har ikke lov til å ta med seg kompiser fra rusmiljøet til huset, men har full bevegelsesfrihet når de er ute.

- De har vanket i et miljø med folk de ikke ønsker å møte igjen og skal kunne føle seg trygge på ikke å møte uvedkommende i gangen her.

Wilhelmsen forteller at huset har vært drevet slik i halvannet år, og at fraværet av aktive rusmisbrukere har hatt enorm betydning for LAR-pasientene.

- Vi har 20 ansatte, i alt elleve årsverk, og har mulighet til å gi beboerne den daglige, tette oppfølgingen som kommunene egentlig skal stå for, men har små muligheter til i praksis. Der kommunens miljøtjeneste må avtale tid, og fuglen ofte har fløyet når de dukker opp, har vi muligheten for å drive rehabilitering på døgnbasis. Skal du nå dem, må du være der når de er til stede. Vår oppgave er å gjøre dem i stand til å bo ute i samfunnet. Det krever at vi ser dem i øynene hele tida og er med dem på godt og vondt.

De ansatte har formelt ingen ting å gjøre med beboernes rusing - her er det LAR kommer inn med sine urinprøver. Men Wilhelmsen forteller at det er lett å se det når noen ruser seg, og da handler det om å si fra og motivere dem til å unngå det.

- Det har vi gode erfaringer med. Jo mer du snakker med dem, desto bedre kan du jobbe med dem. Om noen vil være i fred, er det ok, men etter et døgn eller halvannet banker vi på døra for å sjekke om de har det bra.

J49 er det eneste av sitt slag i landet, så vidt Wilhelmsen vet. Mellom klokken 9 og 10 møtes beboere og ansatte til frokost der det snakkes rundt bordet, tas beslutninger og gjøres avtaler.

- Vi legger vekt på at den enkelte skal lære å gi uttrykk for egne ønsker, og hjelper dem med å sette ønskene ut i livet. Tre av beboerne har anskaffet scootere til å farte rundt med, når de slipper å la hele økonomien handle om å skaffe stoff. Fotballklubben Bodø/Glimt er en god støtte. De har gitt Bymisjonen ti billetter til alle hjemmekampene som det trekkes lodd om. Dette gir en fantastisk sosial trening til folk som i årevis har vært vant til å se seg selv som dritt, fordi alle andre gjør det.

Mange ønsker ikke å bo under forhold som i J49, men vil ha større frihet. Men ifølge Wilhelmsen lider en stor andel av LAR-pasientene av en fundamental mangel på bodyktighet, noe som ofte gir seg utslag i stort sidemisbruk og konflikter med nabolaget. Derfor er han, og mange med ham, bekymret over at kommunen ikke vil fortelle hvilken skjebne som er tiltenkt J49. Hardnakkede rykter vil ha det til at kommunen selv ønsker å overta for å drive billigere.

- Visst er vi dyre i drift, men det må så tett oppfølging til om det skal ha effekt på lang sikt, fastslår han, og understreker at han ønsker en tett forankring i kommunen.

Varaordfører Kirsten Hasvoll synes privatiseringen av tjenester har gått for langt.

- Ikke fordi de private driver for dyrt eller dårlig, men fordi kommunene unnlater å bygge opp egen kompetanse.

Fylkeslege Henning Aanes i Nordland er imidlertid optimistisk når det gjelder kommunenes evne til å ta tak i rusfeltet.

-Jeg ser et åpent og ærlig engasjement, både sentralt og lokalt, i å se rusavhengighet i et folkehelseperspektiv og sammen med psykisk helse. Ved å allmenngjøre rus og ufarliggjøre det å snakke om rusproblemer på jobben, i familien og omgangskretsen, kan vi få det ut av gråsonen det har befunnet seg i altfor lenge. Men vi har en skrekkelig lang vei å gå, konstaterer fylkeslegen.

En som arbeider med å gå opp den nye veien er Sita Grepp, rusrådgiver i Nordland fylkeskommune. Hun reiser rundt i kommunene, forhører seg om prosjekter, tilbyr støtte og rådgivning, lytter og lærer.

- Foreløpig er stillingen så fersk at jeg har ventet med å gå ut i mediene. Men jeg kan konstatere at kommunene tar dette absolutt på alvor, og at det begynner å bli ganske framtredende å gi kontrollen tilbake til dem det gjelder, nemlig de rusavhengige. Det gjelder å gjøre dem mindre «farlige» og la dem selv definere hvilken hjelp de har bruk for, sier hun.

Skrevet av: Ole Martin Larsen