Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.

Åpenbare svakheter i rusomsorgen

Kommunene er bærebjelken i rusomsorgen, kan de tilbys å legge gulv?

GJESTEKOMMENTAR:I august uttalte helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen at det er mange åpenbare svakheter i rusomsorgen. Han viste til manglende behandlingsplasser og boliger, for dårlig oppfølging etter at man er skrevet ut av institusjon, dårlig samarbeid mellom stat og kommune, og for lite fritids- og arbeidstilbud til pasienter på metadon eller Subutex.

Hanssen hevder at de rusmiddelavhengige er den aller mest forsømte gruppen i Helse-Norge. Statsråden vil ha derfor ha forbedring på alle felt i russektoren, men sier han først vil prioritere behovet for flere behandlingsplasser.

Akkurat dét er det eneste Hanssen på nåværende tidspunkt kan gjøre noe med. Som statsråd i en regjering med sterk øremerkingsvegring, er han ikke i posisjon til å kunne noe mer.

I 2004 overtok staten rusbehandlingen fra kommunene, ved innføringen av rusreformen. De rusmiddelavhengige, i hvert fall noen, fikk pasientrettigheter, og kommunene satt igjen med førstelinjetjenesten og ansvaret for ettervern - enten knyttet til metadon-/Subutex-behandlingen eller dem som kommer ut av institusjon.

Samhandlingen mellom stat og kommune er elendig. Den som har vært til institusjonsbehandling, kommer ut igjen til et uforberedt kommuneapparat. En slik situasjon kan trygt sammenlignes med de utfordringene de som slipper ut av fengsel med en pose i hånda har, når de skal prøve å begynne et nytt og bedre liv. 70 prosent av disse er uten fast bolig, og tilbakefallsprosenten er ekstrem.

Min påstand er at institusjonell behandling uten en individuelt tilpasset oppfølgingspakke i kommunen, er bortkastede penger. Forebygging er og blir rusfeltets kritiske punkt, da også forebygging av tilbakefall.

I den legemiddelassisterte rehabiliteringen (LAR) har staten ansvaret for kriteriene, forskrivningen av medisiner og kontrolltiltakene. Kommunens oppgave er Ren i LAR. Også her trengs det individuelt tilpassede pakker av kommunale tiltak for å sikre vellykket behandling.

Glippen mellom staten og kommunen er rusreformens svake punkt. Mer enn 4.000 står i kø for behandling, og ventetiden er fra et halvt til et helt år. I tillegg har Helse Sør-Øst nylig hatt en anbudsrunde som endte med 70 færre behandlingsplasser og med planer om å forkorte og intensivere behandlingen. Kun 15 institusjonsplasser i hele landet vil fra nå kunne være på mer enn ett år.

8. september ba et samlet Oslo bystyre om at kommunen igjen skal få ansvaret for rusbehandlingen. De mener de er i langt bedre stand til dette enn staten. I dette tverrpolitiske utspillet er det et krystallklart budskap om at situasjonen er alvorlig og prekær.

Behandlingsapparatet er sterkt preget av en nasjonal overstyring som gir inntrykk av at alle rusmiddelavhengige kan behandles innen de samme strenge rammer. Dette kan være medvirkende årsak til at mange klienter møtes med forutinntatte holdninger. I realiteten er jo de avhengige like forskjellige som alle andre, og derfor trengs det langt større fleksibilitet.

Hanssen kan øke sin gjennomslagskraft ved verken å svare ja eller nei til forespørselen fra Oslo bystyre, men heller åpne for et ultimatum: Den dagen Oslo kommune ikke lenger bryter sosialtjenesteloven ved å avvise klienter eller kaster dem ut på gaten, når tiltaksapparatet er dekkende og at de har en så sosial boligpolitikk at ingen bor ute på gatene, da kan det åpnes for en særordning, og midlene vil følge etter. En slik gulrot vil trolig mange kommuner bite på.

Skrevet av: Arild Knutsen

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.