Barns rett til å bli hørt

Ett av de sentrale prinsippene i FNs barnekonvensjon er barns rett til å delta og til å bli hørt, jf. artikkel 12. Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov og er dermed også gjeldende rett i Norge. Både barneloven og barnevernloven har egne bestemmelser om barns rett til å bli hørt.

I tillegg til barns juridiske rett til å bli hørt, er en viktig grunn til å høre barn at alle mennesker - også barn - har kunnskap om seg selv som ingen andre har!

De fleste som innhenter barns synspunkter i ulike sammenhenger vil ha erfart at saker kan få nye perspektiver etter at barn og unge selv har kommet til orde.

Dette betyr ikke at barns kunnskap skal betraktes som riktigere eller sannere enn voksnes kunnskap. Barn kan ta feil, og de kan bevisst eller ubevisst snakke usant, slik også voksne kan. Men det er ingen ting som tyder på at dette skjer oftere for barn enn for voksne. Det er ingen grunn til å forvente at barn alltid skal ha «politiske korrekte» standpunkter eller at de alltid skal være enige seg imellom. Gruppen «barn» består av jenter og gutter med ulik alder og i ulike livssituasjoner. De har ulike erfaringer og meninger, på samme måte som voksne.

Det at barn har rett til å bli hørt, betyr ikke at de har en plikt til å uttale seg. Barn må ikke presses til å ta stilling i vanskelige saker. Det er de voksne som har ansvaret for kommunikasjonen mellom barn og voksne. De må legge til rette slik at barn kan uttale seg i trygge omgivelser og til personer som de stoler på. Voksne må også bestrebe seg på å bidra til at det barn sier ikke blir brukt på måter som kan skade dem eller noen de er glade i.

For at barn skal kunne uttale seg, må de få nødvendig informasjon om det som foregår. Samtidig vil ikke alle avgjørelser være i overensstemmelse med barns ønsker. Barn må bli informert om beslutningene som fattes og så langt som mulig få en forklaring på hvorfor det eventuelt ble trukket andre konklusjoner enn de ønsket seg.

Forskning har dokumentert at barnevernstjenesten ofte unnlater å innhente barn og unges synspunkter. Nyere undersøkelser viser imidlertid en positiv utvikling her. Barn og unge høres oftere, særlig etter hvert som de blir eldre, og når de først blir hørt, opplever mange at meningene deres tillegges vekt. Det utføres forsøk med barn og unge deltakelse i enkelt saker og med kollektiv brukermedvirkning. Barn og unges egne organisasjoner kan spille en sentral rolle her. Ungdom, også de som bor i institusjon og fosterhjem, etterlyser mer kontakt med saksbehandleren sin og oppfordrer barnevernstjenesten til å lytte mer til dem.

Barnevernstjenesten må følge opp den positive utviklingen, slik at barns rett til å uttale seg og til å delta ivaretas i overensstemmelse med lovens pålegg. Offentlige og private arbeidsgivere må sikre at barnevernsansatte og andre som arbeider med barn og unge får opplæring og rammebetingelser som gjør at de har kunnskap om og tid til å snakke med barn og unge. De må også sørge for at det finnes møteplasser som skaper gode rammer rundt viktige og ofte vanskelige samtaler!