Når minnene går tapt

Tordis Rasmussen byr på kaffe og kaker. Da vi er innom, har hun vært på NKS Olaviken Behandlingssenter for utredning i fire uker. Det er Bergen kommune som har sendt henne til utredning. Hun skal være der i seks uker.

NKS Olaviken Behandlingssenter i Askøy kommune i Hordaland har spisskompetanse på alderspsykiatri og demens. Olaviken blir i hovedsak brukt av kommunene i Hordaland og Sogn og Fjordane.

På besøk

Ektemannen til Tordis, Kåre Rasmussen, og barnebarnet Sturle Rasmussen er på besøk. På nattbordet står bilder av flere barnebarn i Amerika.

- Har jeg vært over Atlanteren Kåre? spør Tordis sin mann.

- Ja da, mange ganger. Vi har reist mye vi! svarer Kåre Rasmussen.

- Ja, det er jo mye bedre å reise enn å sitte hjemme i en stol, repliserer Tordis Rasmussen.

- Vi har vært i Hongkong, Singapore, Bangkok, og mange ganger “over there” i Connecticut og besøkt familien, sier Kåre Rasmussen.

- Jeg har da ikke vært så mye i Amerika? Tordis Rasmussen ser litt forvirret ut.

- Jo da, svarer ektemannen.

Kåre Rasmussen legger ut om de lange reisene, og om hvor mange ganger de har krysset kontinentet. Han blir fjern i blikket. Om det skyldes at han er alene om minnene eller at han drømmer seg tilbake, vet vi ikke.

Utreder, behandler og lærer opp

NKS Olaviken Behandlingssenter har en driftsavtale med Helse Vest. Olaviken består av en poliklinikk, en utredningsavdeling, en behandlingsavdeling, en undervisningsavdeling, en avdeling for Huntingtons sykdom, samt en egen hukommelsesklinikk.

- Å diagnostisere er en kommunal oppgave. Primærlegene og kommunene henviser pasienter med utfordrende atferd eller uklare demenstilstander til oss. Men personalet på vår poliklinikk i Bergen drar på oppfordring ut til det enkelte sykehjem og bidrar med gode råd når det gjelder alderspsykiatri og demens. Vår oppgave er å serve kommunene med vår kompetanse, forteller direktør Geir Viksund.

Undersøkelser viser at 80 prosent av alle beboere på sykehjem har en mental svikt. Halvparten av de demente har behov for tilrettelagt og lovhjemlet boligtilbud.

- Det skjer mye feilbehandling av demente på grunn av manglende kompetanse, på grunn av dårlig bemanning eller mangelfull veiledning. Mange av dem som kommer til Olaviken er blitt feilbehandlet i kommunehelsetjenesten, mener Marianne Munch.

Hun er geriatrisk sykepleier og leder av undervisningsavdelingen.

De som har vært til utredning på Olaviken, får med seg et behandlingsopplegg tilbake til kommunen sin. Det er opp til kommunen å følge dette - eller ikke.

På vaktrommet

På vaktrommet på utredningsavdelingen treffer vi Bjørg Larsen. Hun er innom med konfekt og et bilde som personalet kan henge på veggen. Faren hennes døde på Olaviken, men hun vil gjerne takke personalet for den fine behandlingen faren fikk før han døde.

- Han ble forvirret og ustyrlig etter en lungebetennelse. I tillegg ble han en kasteball mellom kommunene. Han kommer fra Øygarden, men ble sendt på sykehjem i Os. Dette gjorde ham ikke mindre forvirret. Til slutt ble han sendt hit for utredning av demens, forklarer Larsen.

Utredningen ble ikke avsluttet, så det var uklart om faren led av demens. Uansett fikk han slappe av mot slutten av livet. På Olaviken roet han seg, forteller Larsen.

- Jeg fikk ikke så store problemer da han døde. Det var mye verre i perioden før, da han var en helt annen. Det er grusomt når det siste bildet du har av din egen far er av et urolig dyr i bur som går rundt og rundt. Her ble både han og vi som pårørende godt ivaretatt og veiledet, sier hun.

“Demenskameratene”

Undervisningsavdelingen har egne nettverkssamlinger for de faglig ansvarlige som arbeider med eldre og demente i kommuner i Hordaland og i Bergen. Ansatte med spesielt ansvar for aldersdemente i egen kommune møtes jevnlig for å utveksle erfaringer og lære nye ting. En er styrer på et sykehjem, en annen er pleie- og omsorgssjef en tredje er avdelingsleder. De har vært på hverandres arbeidsplasser. I dag har de diskutert lovforslaget om bruk av tvang.

- Jeg har vært med fra starten. Jeg har lært mye om demens, om hvordan takle demente og ikke minst om hva slags boliger demente trenger. Mye gjenstår når det gjelder kunnskap om dette i kommunene, sier Kirsten Kjølen, som er avdelingssykepleier på et sykehjem i Sund.

Wenche A. Hellesnes fra Fjell synes hun har fått kompetanse som gir henne tyngde når det gjelder å påvirke arbeidet med demente i hennes kommune. Når hun står alene, ser hun nytten av nettverket til støtte og gode råd.

- Ildsjelene i kommunene trenger oppbacking i arbeidet sitt. Det er et tankekors at dette arbeidet fortsatt er avhengig av ildsjelene. Vi kaller oss litt fleipete for demenskameratene. For å få gehør, er det viktig at flere får kompetanse. Noe av hensikten er at de som har vært her skal dra hjem og lære opp andre, sier Marianne Munch.

Når kompetansen om demens bygges opp, blir samtidig spriket mellom teori og virkelighet åpenbart for de ansatte med kompetanse. Dette fører til frustrasjon. Mye frustrasjon tas ut i nettverket.

- Da ses vi neste gang 13. mai! Da er temaet de pårørende, sier Munch til “demenskameratene”, idet de drar hjem hvert til sitt.

På rommet til Tordis er ektemannen Kåre og barnebarnet i ferd med å ta farvel.

- Nå skal Sturle og jeg snart dra, sier Kåre Rasmussen.

- Jeg og! svarer Tordis Rasmussen.

- Nei, du skal være her hos doktoren, svarer ektemannen.

- Ja, det er sant, kommer hun på.

Skrevet av: Siri Baastad