Politikere som bytter parti – tillit­vekkende for velgerne?

De som stemte på et parti, velgerne, meg og deg, kan oppleve følelsen av å ha gitt stemmen til et annet parti mot vår vilje når politikere bytter parti rett etter et valg.

Er det tillitvekkende i vårt demokrati at politikere kan holde på sånn? Kan det være lov, egentlig?

Valgloven definerer dette, og ja, det er lov. Men er det tillitvekkende at loven er slik at politikerne blir salgsvare i kommunestyreperioden de er innvalgt for?

Enkelte politikere vurderer hvilket parti de skal stille til valg for ut fra hva som gir størst mulighet til å bli innvalgt. Det kan gjerne være det partiet som kan gi vedkommende ett eller flere ettertraktede verv.

Hvis det er mange gode kandidater for ett parti, kan det være fristende å stille til valg for et annet parti, hvor man kan snakke seg til en kumulert plass i nominasjonsprosessen, og være garantert å komme inn.

Etter at stemmene er talt opp, og tillitsverv og posisjoner er fordelt, er det er det bare å vente på en gyllen anledning til å bytte parti.

En ørliten disputt kan være anledningen, etter noen små måneder kanskje. Så er tiden inne for å bytte parti ved å sende en e-post til politisk sekretariat.

I løpet av noen sekunder som uavhengig, eller for ordens skyld noen dager, har man blitt representant for partiet man egentlig ønsket å tilhøre, men som ville gitt tap i valgkampen med de andre gode kandidatene det partiet stilte med.

Dessuten er det en vinn-vinn-situasjon. Siden det er mange andre dyktige i det partiet man nå tilhører, behøver man ikke jobbe så mye med politikken, ikke si så mye heller.

En annen mulighet er å dobbelt-booke; være medlem av to ulike parti. Ri to hester. Det kan gå bra en stund, men blir det oppdaget, vil nok styret av partiet man er innvalgt for, sende medlemmet en formell henvendelse.

Har hen funnet et parti med ekstreme synspunkter, vil nok det partiet hen opprinnelig var medlem av, rimelig umiddelbart ta initiativ til å avslutte medlemskapet. Da kan man velge å forlate partiet frivillig eller ved tvang.

Uansett beholder vedkommende de posisjonene som hen fikk ved siste valg. Mange vil sikkert hevde at vedkommende burde bli fratatt sine posisjoner, med tap av inntekt som naturlig følge av det, og at partiet man opprinnelig stemte på, burde få tilbake posisjonene det partiet tapte.

Valgloven er moden for oppgradering. Det bør være innlysende. Politikk er ikke fred og rettferdighet, det er sivilisert krig og maktutøvelse i og mot vårt sårbare demokrati.

Valgloven må ivareta folkestyret, ikke gi maktpersoner utilbørlig makt, ei heller gjøre politikere til ettertraktet salgsvare.