Kulturloven forplikter – men hvem tar ansvar i praksis?

Den nye kulturloven, som trer i kraft 1. juli, gir kommuner og fylkeskommuner et tydelig ansvar: Kartlegg behovene i kulturlivet, og utvikle strategier som legger til rette for kulturuttrykk – fysisk. I bygg. Med rom. Med nøkkel.

Men det holder ikke å nikke samtykkende og vente.

I tråd med norsk forvaltningspraksis har mange kommuner og fylker allerede begynt å forberede seg – og flere burde gjort det.

For dette handler ikke om et lovkrav i horisonten, men om bygg og infrastruktur som skal være en del av kulturlivets rammevilkår i generasjoner framover.

Vi har sett det før: «Kultursal» uten lager – plassert i skolens inngangsparti. (De kalles ofte kunnskapstrapper.) Scener som ikke er scener. Øvingsrom med feil akustikk og kapasitet.

Listen er lang – og feilene gjentas. Igjen og igjen.

Slike feil starter ikke hos arkitekten – de starter lenge før; når behov ikke er tydeliggjort, når bestilleren er usikker, eller når brukerne ikke blir hørt.

Det er ikke vond vilje. Det er fravær av system og metode.

Den offentlige byggeprosessen mangler ofte én ting: Bestillerkompetanse.

Hvem oversetter behov til funksjon? Hvem stiller de riktige spørsmålene i tide?

Veilederen «Skolen som kulturarena» viser én vei, men prinsippene gjelder alle typer kulturarenaer. Dette handler om mer enn rom. Det handler om hvem vi velger å lytte til.

Idretten har lenge hatt en gjennomarbeidet anleggspolitikk – med felles språk, struktur og krav. De snakker med én stemme. Og de blir hørt.

Kulturlivet må lære seg å snakke i kor. Det vil øke gjennomslagsevnen betraktelig i årene som kommer.

Dette snakker vi om under Kulturytring 2025 i Drammen, onsdag 25. juni. Vel møtt – la oss snakke om ansvar, bygg og framtidens kulturliv!

Ikke vent til kulturloven sier du må – gjør det i dag, fordi det virker!