Debatt
Uenighet om grensen for egenandel på trygghetsalarm
Etter at KS' jurister har gitt uttrykk for en annen forståelse enn Helsedirektoratet, har vår juridiske svartjeneste registrert betydelig økning i antall henvendelser.
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
I motsetning til Helsedirektoratet mener KS-advokatene at trygghetsalarm «i de fleste tilfeller» er praktisk bistand som kommunene normalt kan ta egenandel for.
Etter vår vurdering er en slik hovedregel for dårlig begrunnet, og kommunene bør ikke legge den til grunn alene.
Etter vår vurdering er en slik hovedregel for dårlig begrunnet, og kommunene bør ikke legge den til grunn alene. Det avgjørende er hvilket behov alarmen er tildelt for å dekke.
Egenandel krever hjemmel i lov eller forskrift. Forskriften § 8 gir adgang til å ta betalt for praktisk bistand, men ikke for personlig stell og egenomsorg. Andre ledd definerer egenomsorg som hjelp til å stå opp og legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, å kle av og på seg, å spise, «nødvendig tilsyn og tilsvarende grunnleggende behov».
Da er spørsmålet hvilket behov alarmen er tildelt for å dekke. Det er ikke hvilken teknisk løsning som er valgt, og heller ikke hvorfor brukere av og til trykker på knappen. Helsedirektoratet har i sitt brev fra september bare presisert det de sa allerede i 2015.
KS siterer selv et høringsnotat fra 2004: Brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester «tjenestens karakter beror på hvilket behov som skal dekkes i det enkelte tilfellet».
Likevel stiller notatet til KS aldri dette spørsmålet. Det går rett til konklusjonen.
Med praktisk bistand menes for eksempel tjenester som innkjøp, matlaging, klesvask og rengjøring. Slik vi ser det, er det lite som tyder på at trygghetsalarm tildeles for å tilkalle hjelp til slike oppgaver, for eksempel å bære ut søppel, tørke støv eller vaske klær.
Alarm tildeles fordi brukeren på grunn av sykdom, svekkelse eller fallfare trenger å kunne tilkalle hjelp og føle seg trygg. Det er nødvendig tilsyn og tilsvarende grunnleggende behov, og det står i forskriften.
KS gir ikke ett eksempel på et praktisk bistandsbehov alarmen dekker som ligger utenfor § 8 andre ledd. Den som vil ta betalt, må vise hjemmelen. Uten et slikt eksempel blir «praktisk bistand» en etikett uten innhold.
KS legger vekt på at alarmen er en passiv knapp, og viser til en Sintef-studie av utløste alarmer i sju kommuner. Etter regelverket knyttes egenandel til hvilket behov tjenesten dekker, og ikke til den tekniske løsningen. Loven er teknologinøytral.
En studie av hvorfor folk trykker på knappen sier etter vårt syn ikke noe om hvilke behov brukerne har, eller hvorfor alarmen ble tildelt.
Notatet til KS omtaler ikke Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-6/2006 om egenandel for trygghetsalarm og matombringing. Rundskrivet gjaldt sosialtjenesteloven.
Prinsippet er likevel det samme i dag: behovet alarmen dekker avgjør om egenandelsreglene gjelder. Departementet la også vekt på at kommuner ikke skulle kunne omgå dem ved å omdefinere nødvendig tilsyn til alarm.
KS bygger på høringsnotatet fra 2004. Departementet presiserte regelverket to år senere, så lovhistorikken er ikke fullstendig på et punkt som er helt sentralt for lovtolkningen. KS' krav om «forholdsvis klare holdepunkter» for endret rettstilstand må etter vår vurdering sees i sammenheng med hva rundskrivet innebærer.
Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) har i svar til Stortinget, på skriftlig spørsmål fra Anne Grethe Hauan (Frp) sagt at regelverket ikke er endret, og at kommuner som har tatt egenandel utover hjemmelen, selv må rydde opp.
I et intervju med Agderposten sa Vestre at det er KS som tar feil. Slike uttalelser er ikke rettskilder og binder ikke domstolene, men de er vanskelige å forene med KS' påstand om at rettstilstanden er uklar.
KS har rett i at Helsedirektoratet ikke kan binde kommunene, og at en kategori praktisk bistand utenom egenomsorg finnes. Rene servicetilbud kan også prises opp til selvkost.
Men der alarmen dekker tilsyn, trygghet eller helsehjelp, kan kommunen ikke ta egenandel, heller ikke for installasjon.
Kommunene bør derfor:
Vurdere behovet for hver bruker: hvilket behov er alarmen tildelt for å dekke?
Angi kategori, hjemmel og begrunnelse i vedtaket
Bare ta betalt der det er hjemmel. Hvis kommunen tar betaling, bør det framgå hvilket behov alarmen dekker, og hvorfor det ligger utenfor helse- og omsorgstjenesten.
Kartlegge tidligere innkrevd egenandel og vurdere tilbakebetaling per sak, med juridisk vurdering av foreldelsesspørsmålene.