Vi må stille store krav til kommune­kommisjonen

Regjeringen fortjener ros for å gi kommisjonen mandat til å tenke selv og gjøre en full revisjon av kommunal sektor. Neste spørsmål er om politikerne vil lytte til fagfolk.

Politisk redaktør Agnar Kaarbø i Kommunal Rapport ønsker gjennomgang av styringen av kommunal sektor, men mener at kommunekommisjonen ikke er fullt ut gitt et slikt mandat. Det er en altfor snever tolkning av mandatet, etter vårt syn.

Alle ting en kommune driver med, gir kostnader. Kommisjonen skal se på unødvendig høye kostnader.

Som økonomer vet vi at alt kan ha unødvendig høye kostnader, direkte og indirekte. Oppgaveløsningen og statens styring handler om organisering. Også det gir mandatet kommisjonens leder Eivind Dale full adgang til å ta fatt i.

«Kommisjonen skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren som legger til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Kommisjonen skal også vurdere og foreslå tiltak om det er andre forhold som binder kompetanse unødvendig, bidrar til unødvendig høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning i kommuner og fylkeskommuner», heter det i mandatet.

Avtroppende kommunedirektør Per Kristian Vereide i Stavanger har i en årrekke advart kommunens politikere om at på lang sikt vil utgiftene øke vesentlig mer enn inntektene. Tiden for at inntekter er lavere enn utgifter, er kommet for Stavanger.

Dette er også en kommune med kommuneøkonomi på speed med ekstra risiko på grunn av lokale næringsforhold. Tiden er altså overmoden for en kommunekommisjon for å forstå hva som skjer med norske kommuners økonomi.

Eksperter på kommunenes styring og økonomi er økonomer som jobber i norske kommuner. De setter en kraftig diagnose på norsk kommuneøkonomi i en undersøkelse Econa har gjort. 

Kommunepolitikerne låner for mye, de prioriterer for lite, de får for mange krav fra Stortinget, og de har for lite peiling på økonomi. Omtrent det samme sier Vereide i Stavanger.

Professor Jørn Rattsø kaller det systemsvikt med manglende evne til å prioritere og omstille. Rattsø kunne lagt til manglende forståelse for økonomi blant politikere og folk flest.

Det sier seg selv at selv en velfylt statskasse ikke kan fri oss fra problemet; mangelen på folk. Vi må tilbake til politikkens kjerne, prioritering av ressurser mellom ulike goder. Prioriteringen skjer innenfor «økonomiske lover».

En slik økonomisk tyngdelov kan en bruke ved å se på kommunens gjeld. Økonomene mener kommunene har lånt for mye penger, og økte renter gir solide utfordringer.

Selve gjelden er problematisk, men det er heller ikke ueffent hva de lånte pengene brukes på, for eksempel investeringer som fører til økte driftsutgifter.

La oss bruke Kilden kulturhus i Kristiansand som eksempel. Bygget kostet 1,7 milliarder kroner. Med renter på rundt 5 prosent er alternativverdien av avkastning verdt rundt 90 millioner kroner i året. Og i motsetning til folk og bedrifter, får ikke kommuner rentefradrag.

Offentlig støtte til drift fra stat og kommune var på 211 millioner kroner i 2023. Videre må en forvente økte vedlikeholdskostnader i fremtiden. Et røft regnskap er at Kilden i løpende offentlige utgifter koster 3-400 millioner kroner i året.

Norsk kommuneøkonomi og kommunestyring trenger en tydelig diagnose. Det vil gi politikerne grunnlag for å skrive ut riktig medisin og dosere den bedre.