Nei, kommunene svikter ikke de eldre

Vi er vant til å høre historier om eldre som ikke får den hjelpen de trenger, ansatte med dårlig tid og fortvilte pårørende som føler seg maktesløse i møte med tjenesten.

Dette er sanne historier – triste skjebner med umøtte behov og helse i fritt fall.

Slike enkelthistorier må tas på alvor, men samfunnsdebatt og politikkutvikling må styres av flertallets erfaringer. Derfor har vi nå gjort den første storskala studien av hvordan eldre som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester, har det.

I studien fra Senter for omsorgsforskning ved NTNU Gjøvik, har vi intervjuet 471 eldre brukere. De er fordelt på sykehjem, omsorgsbolig og hjemmetjeneste i tre kommuner på Østlandet.

Vi har også gjort observasjoner og hatt samtaler med pårørende og ansatte for å kunne inkludere beboere på sykehjem og omsorgsbolig med kognitiv svikt.

Vi har snakket med dem om de aspektene av livskvalitet som kan påvirkes av tjenestene de får.

Studien viser at eldre beboere i sykehjem og omsorgsbolig og eldre hjemmeboende med hjemmetjenester stort sett får dekt sine behov.

Vi beskriver det som «høy tjenesterelatert livskvalitet»:

• 65 prosent av beboere i sykehjem får all den mat og drikke de ønsker, når de selv ønsker det, mens 30 prosent får nok mat og drikke, til tider som passer seg.

• 70 prosent av beboere i omsorgsboliger føler seg helt trygge, mens 25 prosent føler seg stort sett trygge.

• Rundt 60 prosent av brukere i alle de studerte tjenestene rapporterte at måten de blir hjulpet og behandlet på av de ansatte, gjør selvfølelsen deres bedre.

Vi benyttet et anerkjent spørreskjema kaldt ASCOT (Adult Social Care Outcomes Toolkit) til å skåre brukernes egen oppfatning av livskvalitet på åtte områder: De grunnleggende behovene for mat og drikke, hygiene og velvære, renhold og trivsel i boligen og trygghet, og de høyerestående behovene for kontroll over hverdagen, sosial deltakelse, meningsfull aktivitet og verdighet.

På et sykehjem jeg besøkte, var det en eldre mann som nektet å stå opp hvis han ikke fikk øl og speilegg til frokost. Det fikk han, tilberedt spesielt til han. Ettergivende av de ansatte, tenker du kanskje; ernæringsmessig dårlig og til og med helseskadelig.

Men han kom seg opp av senga, var godt fornøyd med maten, fleipet med de ansatte og fikk en god start på dagen som gjorde at han hadde motivasjon til å være med på aktiviteter og sosialisere med ansatte og beboere utover dagen. Da snakker vi livskvalitet og persontilpasset omsorg.

Studien viser samtidig at det er rom for forbedring. 37 prosent av sykehjemsbeboere sa de ikke har nok sosial kontakt, og 53 prosent føler at de ikke kan gjøre nok av de tingene de liker å gjøre. Sagt med andre ord: Mange eldre er ensomme og kjeder seg.

Ifølge Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene er kommunene ansvarlige for å tilfredsstille brukernes behov for sosiale relasjoner og aktivitet. Med eldrebølge og trang kommuneøkonomi er det derimot på tide å diskutere om dette skal være tjenesten sitt ansvar.

Er det andre aktører, slik som pårørende, frivillige, næringslivet og lokalsamfunnet, som kan ivareta disse behovene? Og hvor går grensen for velferdsstaten og kommunekassa?

Når vi presenterer resultatene av denne studien til ansatte på de sykehjem, omsorgsboliger og hjemmetjenestekontor der vi intervjuet brukere, spør vi om de er overrasket over de stort sett positive resultatene. Svaret er et samstemt nei.

Når vi derimot spør om de tenker at hvermannsen på gata som ikke har direkte erfaring med tjenestene, hadde blitt overrasket over de positive resultatene, er svaret et rungende ja.

De ansatte forteller om samtaler der venner og bekjente tror at brukerne er misfornøyde, og ikke får det de trenger.

Da min ektemann skulle gjette hva resultatene av denne studien viste, antok han at det sto dårlig til med Kommune-Norges mange eldre pleietrengende.

Det er på tide å gi de ansatte velfortjent anerkjennelse, og ha høyere tiltro til de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Det er også på tide at samfunnsdebatten om kvalitet i kommunale helse- og omsorgstjenester bygger på forskning, og ikke baserer seg på enkelthistorier alene.