Annonse
Debatt
KS Advokatene ivaretar kommunenes handlingsrom
Når KS Advokatene kartlegger hvilket handlingsrom som finnes i de lovene som gjelder, bidrar vi til å plassere myndigheten der den hører hjemme.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Pravin Selva og Kristian Fuglseth avlegger KS Advokatene en visitt i Kommunal Rapport 13. juni. De kritiserer en artikkel vi har skrevet som handler om kravet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.
Påstanden er at vi reduserer regelen til et saksbehandlingskrav, og at en overfladisk vurdering er godt nok. Det mener vi ikke.
Hvordan handlingsrommet best brukes, er opp til representantene i kommunestyret å vurdere.
Kommune-Norge står i omstilling nå, og flere kommuner og fylkeskommuner diskuterer krevende saker om for eksempel skolestruktur.
Skolefaglige argumenter kan tale for å ha færre, men større skoler, mens behovet for å ha en skole i nærmiljøet også er et viktig gode.
KS Advokatenes oppgave er å veilede og gi råd om handlingsrommet kommunene har etter gjeldende rett. Hvordan handlingsrommet best brukes, er opp til representantene i kommunestyret å vurdere.
De lokalt folkevalgtes handlingsrom til å bestemme hvordan kommunen bør styres og velferdstjenestene utvikles, har gode grunner for seg. Når de vanskelige valgene skal tas, er lokalkunnskap viktig for å ta gode beslutninger.
Folkevalgte svarer også til innbyggerne på en måte som statsbyråkratiet aldri vil. Når KS Advokatene kartlegger hvilket handlingsrom som finnes i de lovene som gjelder, bidrar vi til å plassere myndigheten der den hører hjemme.
Kravet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn gjelder ikke bare i struktursaker. Det gjelder i alle handlinger og beslutninger som angår barn, og brukes som tilsynskriterium av Statsforvalterne.
I artikkelen redegjorde vi for hvilke forpliktelser som egentlig følger med denne regelen, basert på blant annet Høyesteretts praksis.
Kravene barnets beste-regelen stiller til kommunene, er i stor grad overlappende med andre krav i lovgivningen. Det er ikke så rart, for alle lover på oppvekstfeltet er laget for å ivareta barns interesser og behov i konkrete situasjoner.
Dette gjelder de materielle kravene til standarden på tjenestene, hvor Norge er ledende sammenlignet med mange andre konvensjonsparter.
Det gjelder også flere av saksbehandlingsreglene. Her har regelen en noe større eksistensberettigelse ved at det etter den samlede saksbehandlingen må fremgå hva som er barnets beste, og at dette hensynet er tilstrekkelig vektlagt.
Selva og Fuglseth peker på at en avgjørelse fra Høyesterett som vi viser til, gjelder utlendingsrett og ikke strukturendringer i barnehage og skole.
Her misforstår de hvordan metodelæren i norsk rett fungerer. Høyesteretts normdannende virkning strekker seg utover det spesifikke rettsområdet som den avgjørelsen tar utgangspunkt i. Når Høyesterett viser hvordan de bruker forskjellige rettsregler, er poenget at vi andre skal følge dem.
At Høyesterett er opptatt av at regelen er ivaretatt, og ikke henger seg opp i struktureringen av et vedtak, er etter vårt skjønn en klok inngang.
Den aktuelle saken (Rt. 2015 side 1388 Internflukt) handlet om utvisning av barn til internflukt i Afghanistan.
En annen viktig avgjørelse vi kunne vist til, er Rt. 2015 side 93 (Maria), som handlet om et utvisningsvedtak som i praksis ville ført til at et barn på fem år ville ende alene i Nairobis slumområder. Maria fikk bli, mens utvisningsvedtaket mot de afghanske barna på seks og to år og deres familie, kunne effektueres.
Det er ingen grunn til å tro at Høyesterett vil stille strengere krav til synliggjøringen av barnets beste-vurderingen i en skolestruktursak enn i disse sakene, hvor beslutningene hadde langt større betydning for de berørte barna.
Vår vurdering av rettspraksis blir av innleggsforfatterne karakterisert som å være en politisk tolkning heller enn en juridisk tolkning.
Vi anbefaler Selva og Fuglseth å lese Sivilombudets svar til Advokatfirma Elden etter deres klage på behandlingen av skolestruktursaken i Innlandet fylkeskommune.
Der trekker ombudet samme slutning som den vi gjør av internfluktdommen, men uten å få passet tilsvarende påskrevet.
