Her er Gunnar (93) på fotballtrening

På Flint Esso Arena i Tønsberg er det stor aktivitet denne ettermiddagen. Noen av de 11 fotballspillerne er kledd i landslagsdrakter, andre i Flints trøyer.

Her er også røde- og sortkledde som hjelper spillerne opp når de faller, forteller dem hvor ballen   skal hvis de har glemt det, holder dem i hånda når de trenger det.

Det er lett å se at nummer 11 har spilt fotball før. Skuddteknikken sitter. Gunnar Walmestad sier han begynte tidlig å spille fotball, rett etter krigen. Nå er han 93 år og eldstemann som spiller gåfotball for personer med demens i Tønsberg. Dette har han holdt på med i godt over et år.

– Pappa har fått bedre balanse, er mer trygg når han går. Dett e er positivt, også sosialt, sier Gunn Walmestad, som sitter på tribunen og ser pappa trene så ofte hun kan.

Gunnar Walmestad (93) er eldstemann på gåfotballaget for personer med demens i Tønsberg. Han begynte å spille fotball like etter krigen, og har teknikken inne fortsatt.

Alle fikk tenning

– Jeg hadde så vidt hørt om gåfotball tidligere, sier primus motor for gåfotballen i Tønsberg, Kjell Einar Hamnes. 

Han leste seg opp på tidligere forskning som er gjort på aktiviteten og fikk full tenning. Gåfotball kunne gjøre godt for mange. Han kontaktet ordfører Frank Pedersen (H) for å få kommunen med på laget. Tønsberg og Færder demensforening ble med. Flint fotball ble med.

Alle fikk tenning.

I mai i fjor fant første trening i gåfotball for personer med demens sted i Tønsberg.

Utgangspunktet var at det skulle være et aktivitetstilbud for hjemmeboende med demens, men nå er også et par som ikke lenger bor hjemme aktive på banen en dag i uka.

Og iveren i Tønsberg har smittet.

– Vi har hatt henvendelser og besøk fra både Hamar, Bergen, Kongsvinger, Gressvik og Lillestrøm, sier Hamnes.

I Kongsvinger kom treningen i gang i mai i år.

– Kommunen har stilt med gratis baneleie på Gjemselund og vi samarbeider med demenskoordinatorene i kommunen for rekruttering av deltagere. Vi har satt 10 deltagere som maksgrense, sier Marianne Aspebakken i Kongsvinger demensforening.

Hun mener at deltakerne har blitt stødigere og fysisk sterkere bare etter noen få treninger.

 Forsker på effekt

Hvilken effekt gåfotball for personer med demens faktisk har, har forskere ved Universitetet i Sørøst-Norge undersøkt.

Resultater blir ikke offentliggjort før i oktober, men forskningsleder og førsteamanuensis Grete Breievne røper at de ser at tilbudet har stor og positiv betydning.

Les også:

Det skyller en demenskorbølge over landet

Prosjektet inneholder ulike delstudier. Frederike Schoekel hadde ansvar for måling av aktiviteter. Hun ser lovende effekter på kombinasjonen fysisk trening og sosialt samvær og mener fremtidig forskning bør undersøke dette. 

 – Jeg kunne konstatere at gåfotballøktene besto av en stor mengde såkalte ikke-metabolske krav. Kravene inkluderer koordinative, kognitive og sosiale krav. Særlig den sosiale komponenten er avgjørende og unik i denne aktiviteten. Gåfotball er derfor en lovende multimodal fysisk aktivitet for personer med demens. Fremtidig forskning bør undersøke effekten av denne aktiviteten.

Hard trening for noen

– Ute på banen går 10 menn og én kvinne baklengs nå. Alle har én frivillig hver å støtte seg til. De har gått et par lengder sidelengs. De skal sparke ballen mellom kjegler. De skal skyte på mål. Ikke alle har like god balanse. Én blir svimmel og må hvile litt, én blir kvalm. Én blir ivrig og begynner å løpe.

Olav Kringlebu på 68 er yngstemann på laget. Han trener mye hjemme med sykling og roing, så han tror ikke gåfotballen har stor treningseffekt for ham.

– Men det er god tidtrøyte og sosialt. Det er imponerende hva de har fått til her. Og så er det god mat etterpå, sier han.

Flere av fotballspillerne forteller at det sosiale etterpå er minst like viktig som selve treningen.

Marianne Halvorsen er reservefrivillig og har fulgt faren Olav på trening.

– Pappa er mer våken og lettere til sinns når vi kommer hjem.

Hun får støtte fra Kari Håvik. Mannen hennes er ute og trener.

– Kåre er mer oppløfta etterpå. Han forteller gjerne til familien om aktiviteten.

I klubbhuset har frivillige og pårørende laget smørbrød, kaffe og kaker.

De frivillige på banen har gjennomgått et kurs i regi av Nasjonalforeningen for folkehelsen. Her har de gjennomgått hvem aktiviteten passer for, hvordan organisere arbeidet, hvordan gjennomføre treningen, hvordan de med enkle ord og kroppsspråk kan vise øvelser. Erfaringene fra Tønsberg viser at flere frivillige gjerne blir med når det er tydelig hva de kan bidra med.

 Det er 30 frivillige som får gåfotballen til å gå rundt i Tønsberg.

Leo Melkild er frivillig og med for første gang denne ettermiddagen.

– Jeg vil bidra der jeg kan og koselig å være med, sier han.

Alle aktiviteter passer ikke alle

– Å være fysisk aktiv kan gi bedre livskvalitet, både fysisk og psykisk velvære, også for personer med demenssykdom. Ikke minst er det viktig med god balanse og styrke i beina, som kan redusere fall. Ikke alle trives med å synge i kor, eller med hobbyaktiviteter på dagsenter. Gåfotball er med på å gi flere med demens en mulighet til ha aktiviteter som passer for akkurat den det gjelder, mener forskningssjef i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Anne Rita Øksengård.

Ordfører Frank Pedersen (61) er én av over 40 gåfotballspillere i Tønsberg. To ganger i uka trener han sammen med andre spreke herrer over 50. Han ser på gåfotballen både for yngre og friskere, som ham selv, og for dem med demens, som et folkehelseprosjekt. Han tror det på sikt kan redusere de kommunale utgiftene. 

– Det er god samfunnsøkonomi.

Kommunen har til nå tilbydd gratis idrettshall til gåfotballspillerne med demens så de har kunnet trene inne på vinteren. Han lover at kommunen vil være positive til å bidra med dette videre, selv om økonomien er stram.

– Har du noen råd til andre kommuner hvis de vil bidra til å få i gang et gåfotballtilbud?

– Ta kontakt med oss. Vi har oppskriften!