Temu-tilstander i offentlige anskaffelser

I Arkitektbedriftene merker vi økende frustrasjon blant våre medlemmer. Offentlige oppdragsgivere over hele landet prioriterer pris foran kompetanse, kvalitet og verdiskaping. Det er en utvikling verken vi eller samfunnet har råd til.

Gjennom EØS-avtalen er EUs anskaffelsesregler blitt en del av norsk praksis. Hensikten er god; å sikre frihandel og motvirke korrupsjon.

Men i arkitektbransjen ser vi flere uheldige konsekvenser.

Regelverket har ført til mange klager og en utbredt frykt for å gjøre feil. Resultatet er at innkjøpere tolker regelverket for strengt, og verken tør bruke handlingsrommet i regelverket eller sunn fornuft.

Usikkerhet og manglende kunnskap hos innkjøperne fører til at kvalitet og erfaring tilsidesettes helt.

Bestiller er forpliktet til å oppgi hvordan ulike kriterier i en anskaffelse vil bli vektet og prioritert mot hverandre. Kvalitet og kompetanse prioriteres ofte foran pris, fordi god planlegging og prosjektering skaper verdi langt utover honoraret. Det er bra!

Problemet oppstår når poenggivningen gjøres ulikt for pris og kvalitative kriterier i forbindelse med tildelingen av oppdraget.

I en anskaffelse før sommeren hvor pris og kvalitet skulle vektes 50/50, var de åtte best rangerte tilbyderne også de åtte billigste.

Tilbudet som ble vurdert best på kvalitet, ble kun rangert som nummer 13, til tross for at kvalitet og pris skulle vektes likt. Årsaken var at hele poengskalaen fra null til seks ble benyttet for priskriteriet, mens kvaliteten for hovedparten av tilbudene ble rangert ett sted mellom fem og seks.

Prisen er enkel å rangere matematisk, mens kvaliteten må vurderes faglig. Det krever kompetanse. Resultatet er at bestiller velger et tilbud som er rangert blant de dårligste, og med en pris som tilsier at oppdraget ikke er økonomisk bærekraftig for arkitekten.

Arkitektkontorer preget av lavkonjunktur, underbyr hverandre fordi offentlige oppdrag reelt tildeles på pris.

Kommune og stat ender med å takke nei til de best kvalifiserte tilbyderne og akseptere de billigste, selv der kvalitet er vektet høyest i utlysningen.

Små prisforskjeller blir utslagsgivende selv om ekstrakostnadene er marginale sammenlignet med den totale investeringen. Og arkitektene senker prisene ytterligere for å få gjennomslag i neste anbud.

Løsningen er enkel. Poengskalaen må brukes likt for alle kriterier for å oppnå den planlagte vektingen mellom pris og kvalitet. Bestillere må bli bedre til å vurdere og rangere kvalitet og ta større ansvar for resultatet av de offentlige anskaffelser.

I Arkitektbedriftene forstår vi at mange sliter med å definere kriterier som det er mulig å rangere objektivt. Derfor utvikler vi nå en veileder som skal hjelpe innkjøpere med å velge gjennomtenkte kvalitets- og kompetansekriterier. 

I Danmark benyttes det ulike modeller for å unngå at pris blir eneste konkurranseparameter.

I noen konkurranser er det et premiss at tilbudene med høyeste og laveste pris diskvalifiseres. Det motvirker prisdumping og virker disiplinerende på tilbyderne. Med en slik praksis unngår man at useriøse aktører vinner fram med skambud.

En annen modell er «targetpris», der oppdragsgiver på forhånd angir en forventet pris basert på tilgjengelig budsjett. Tilbudene vektes da i relasjon til den forventede prisen, men med et premiss om at tilbud som avviker mer enn en gitt prosentsats ikke oppnår ytterligere poeng.

Slik sikrer oppdragsgiver god balanse mellom pris og kvalitet – og at pristilbudene er relevante i forhold til prosjektets faktiske rammer.

Offentlige innkjøp er blant våre viktigste politiske verktøy for å skape verdi for samfunnet. Da må vi tørre å bruke dem riktig.

Når pris trumfer kvalitet i offentlige arkitektkonkurranser, taper vi alle.

Det offentlige må slutte å kjøpe arkitekttjenester som om det var netthandel. Det billigste er sjelden det beste.