Vi trenger både penger og handlingsrom

Store samfunnsendringer krever store endringer i kommuner og fylkeskommuner. Politikere over hele landet tar ansvar, men trenger hjelp både med finansiering og handlingsrom for å klare omstillingen.

NRK Debatten reiste en svært viktig debatt denne uka. Det handler om en av de største samfunnsutfordringene i Norge, og som får store konsekvenser i kommuner og fylkeskommuner. Det blir færre unge og mange flere eldre over 85 år. Det blir mangel på arbeidskraft og strammere offentlige budsjetter.

I et innlegg i Kommunal Rapport adresserer mangeårig ordfører i Råde, René Rafshol, at kommunene trenger penger til omstilling og innovasjon. Det er jeg og KS helt enig med ham i.

2024 var det verste kriseåret i kommunesektoren på veldig mange år. KS fikk gjennomslag for en ekstra bevilgning på 10 milliarder kroner i 2024 og 2025, men den økonomiske situasjonen er fortsatt svært vanskelig mange steder. 

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 tar ikke høyde for alvoret i situasjonen, og KS har sagt klart til Stortinget at de frie inntektene må økes.

KS og kommune- og fylkeskommunefellesskapet satt forventningsgapet, kommuneøkonomi og styringstrykk på dagsorden i debattheftet 2025. Samtalen om forventningsapet er bare i startgropa og vil fortsette lenge fremover.

Samtidig sier KS klart at omstillingstakten i kommuner og fylkeskommuner må økes. Det er grunnen til at tittelen på årets debatthefte som er sendt ut til alle kommuner og fylkeskommuner er «Tid for taktskifte».

Kommuner og fylkeskommuner er tett på innbyggerne og kjenner lokalsamfunnet. Derfor er lokaldemokratiet best til å finne gode løsninger for innbyggerne. Lokale folkevalgte er også de beste til å tilpasse tjenestene når det blir færre barn og flere eldre. 

Men som Rafshol så godt sier det: 1 + 1 er ikke alltid 2. Kommunene får mindre penger til barnehager og skole fordi det blir færre barn. Det er krevende og konfliktfylt å tilpasse barnehage- og skoletilbudet, særlig når økonomien er stram.

Kommunene må få økonomi til å gjennomføre endringer til beste for innbyggerne, ikke bare administrere nedskjæringer. De frie inntektene må være store nok og det bør vurderes å styrke tilskuddsordninger som bidrar til endring og omstilling. Det gjelder for eksempel helseteknologiordningen, rekrutterings- og samhandlingsmidler og ordninger som klimasats og natursats.

Samtidig har Håvard Moe i KS Konsulent helt rett når han i NRK Debatten sier at mangel på arbeidskraft er den største utfordringen framover. Som Jens Stoltenberg har formulert det: Vi kan ikke pumpe sykepleiere opp av Nordsjøen. 

For første gang på minst 100 år blir det ikke flere i yrkesaktiv alder. Samtidig vokser altså oppgavene i helse og omsorg, i totalforsvaret og med å møte klimaendringene. Det blir en knapphet på arbeidskraft og kompetanse som kommunesektoren vil merke hardt.

Dette betyr at vi må inkludere flest mulig i arbeidslivet og arbeide for at ansatte jobber heltid, har lavt sykefravær og er yrkesaktive lenge. Men vi må også tenke nytt og finne nye måter å organisere arbeidet og tjenestene på. Og vi må bruke ressursene på tjenester og samfunnsutvikling – ikke på dokumentasjon og rapportering til staten. 

Derfor er det avgjørende å øke det lokale politiske handlingsrommet til å gjennomføre endring og omstilling. Det statlige styringstrykket må reduseres kraftig. 

Kommunekommisjonen er et skritt i riktig retning, men KS og kommunesektoren vil være utålmodige pådrivere for å få til reelle endringer i den statlige styringen av kommunesektoren.

Lokalpolitikere står i disse vanskelige dilemmaene. KS kjemper for gode politiske og økonomiske rammebetingelser og vi er utviklingspartner for kommunesektoren. Les mer om det på ks.no.