Debatt

Det hjelper ikke å slukke flere gatelys

Ubalansen i demografien truer velferdsstaten slik vi forventer at den skal fungere.

Fram til nå har vi hatt bra med penger, god arbeidskraft og relativt høy sysselsetning. Når det gjelder tilgangen på folk, ser det mørkere ut, skriver artikkelforfatteren.
Publisert Sist oppdatert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

De siste 25 årene har vi beveget oss fra å snakke om «stigende forventningers misnøye» til for alvor å snakke om «forventningsgapet». Heldigvis har resultatene blitt noe bedre enn analysene og spådommene kunne tyde på.

Det handler i stor grad om at faktorer ingen har full kontroll over, har slått ut annerledes enn forutsatt, blant annet skatteinngangen.

Det er lett å bli fartsblind når man jobber på makronivå.

Kommunene er grunnmuren i velferdssamfunnet. Oppgavene og ansvaret er både stort og omfattende. Det finnes handlefrihet, men mest er den statlige detaljstyringen nærmest uten sidestykke. Nasjonale mål om likeverdige tjenester og rettssikkerhet er de fremste driverne. Det brukes betydelige ressurser for å kontrollere at kommunene etterlever nasjonale mål, rettigheter, direktiver og pålegg. Dette krever mye tid og ressurser i den enkelte kommune også.

Fram til nå har vi hatt bra med penger, god arbeidskraft og relativt høy sysselsetning. Når det gjelder tilgangen på folk, ser det mørkere ut. Ubalansen i demografien truer velferdsstaten slik vi forventer at den skal fungere.

Kommunene kan gnu på videre ut fra den oppskriften vi har brukt fram til i dag. Det vil si å prioritere tøffere, stramme inn, effektivisere, digitalisere, samarbeide og samhandle.

Mange har gjort mye, noen litt mindre og en del steder er det mer å gå på. Likevel kan mer av dette verken løse alt eller monne særlig. Det vil til slutt suge all kraft ut av det lokale folkestyret. Og det vil gjøre det krevende å få folk til å velge kommunene som arbeidsgiver.

«All makt i denne sal», sa Johan Sverdrup i 1872. Dette gjelder også for de 169 som gikk på sin vakt som stortingsrepresentanter nå i høst.

Nødvendig handling vil koste, kanskje både plass og posisjon. Det er lett å bli fartsblind når man jobber på makronivå. Store tall er ikke alltid slik de materialiserer seg der ute. Vi må likevel tro at sentrale myndigheter mener alvor.

Det er kanskje aldri blitt satt ned en viktigere kommisjon knyttet mot kommunenes gjøren og laden enn kommunekommisjonen. Den skal blant annet «foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren som legger til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren».

Det er å håpe at den går tøft til verks og at Stortinget følger opp med konkret handling.

Det skapes ikke en bærekraftig kommuneøkonomi og drift ut fra dagens oppgavemengde, detaljstyringsgrad, krav, rettigheter, pålegg og direktiver. Det må gis mer tillit og større handlingsrom lokalt.

Dette trenger ikke å gå på akkord verken med rettssikkerheten eller likeverdige tjenester.

Kommunesektoren leverer tjenester av ypperste klasse og det bidras til å bygge gode lokalsamfunn landet over. Det gjelder både i små og store kommuner. 

Det hjelper likevel ikke å slukke flere gatelys. Vi må løse opp statens klamme strupetak på velferdsstatens viktigste og fremste verktøykasse.

Powered by Labrador CMS