Fra skjebnetro til forventningskrise

Det var Kong Kristian IV av Danmark-Norge som utnevnte Norges første offentlige lege.

Slik starter historien om landets offentlige helsevesen, som feirer sitt 400-jubileum i år. Det markeres blant annet med utgivelsen av tobindsverket Det offentlige helsevesen i Norge, på Universitetsforlaget, skrevet av historikerne Ole Georg Moseng og Aina Schiøtz og statsviter Maren Skarset.

Dette er det første historieverket om det norske helsevesenet, fra Villads Nielsens ensomme kamp mot pesten til dagens komplekse og spesialiserte helsevesen, som tross moderne legevitenskap og enorme ressurser sliter med å tilfredsstille befolkningens forventninger.

I første bind, som dekker perioden 1603-1850, forteller Moseng hvordan pestene ble overvunnet med karantene og isolasjonstiltak, om utviklingen av jordmorvesenet, og hvordan eneveldet langsomt påtar seg et ansvar for undersåttenes helse.

Først med humanismen på slutten av 1700-tallet ble det fart i utviklingen. Humanismens verdier tilsa at det offentlige hadde et ansvar for folkets ve og vel. Samtidig sank dødeligheten dramatisk, og folk fikk tro på at det var mulig å bedre sine helsevilkår.

- Det ble en større bevissthet om at landet trengte en frisk befolkning, for å fostre soldater og for å få inn mer skatteinntekter. Spesielt begynte staten å interessere seg for spedbarna - nasjonens håp, forteller Schiøtz.

Utover 1800-tallet utviklet helsevesenet seg raskt, blant annet med koppervaksinering, som er det første forebyggende helsearbeidet av betydning. Flere offentlige leger fikk i oppgave å skrive årlige medisinalberetninger om befolkningens sunnhetstilstand.

- Medisinalberetningene var et utrolig viktig redskap for å få oversikt over helsetilstanden i landet. Målet om en frisk befolkning ble stadig viktigere, særlig i nasjonsbyggingen etter 1814, forteller Schiøtz.

På 1800-tallet herjet spedalskhet, akutte diareer, tyfus, meslinger, skarlagensfeber og difteri, og den forferdelige koleraen. Smitten spredte seg lynraskt, særlig i Kristiania og Bergen, der folk bodde tett og rensligheten var så som så. Dødeligheten var ekstremt høy.

Kampen mot koleraen resulterte i sunnhetsloven av 1860. Siste rest av denne “helsevesenets grunnlov” ble først opphevet i 1994.

Sunnhetsloven påla alle norske kommuner å ha en egen sunnhetskommisjon (senere kalt helseråd), ledet av en distriktslege (i byene kalt stadsfysikus). Deres oppgave var å forebygge sykdom og forhindre helseskade.

I byene skulle de sørge for renovasjon, avløpsvesen, drikkevann og vannforsyning. De engasjerte seg i arbeiderboliger og arbeidsmiljø, og i utbygging av gater og veier.

I bygdene var hovedoppgaven å drive helseopplysning. Folket fikk detaljerte anvisninger for “daglig Vasking og Rensing av Legemet, især nødvendig for smaae Børn”. Klesdrakten måtte tilpasses alder, kjønn, årstid og arbeid, og fordelen med ullundertøy blir framhevet.

- Allmuen skulle dannes og kultiveres. Norge skulle bli en sivilisasjon på linje med andre europeiske kulturnasjoner, kommenterer Schiøtz.

Christian Kahrs var distriktslege i Stranda 1861-1876, og tok sin oppgave som “lærer i sunnhetspleie” alvorlig. Han reiste bygda rundt for å snakke om halsesyke, epidemier, skabb, byggeskikk og stell av brødkorn. Hans forslag til helseforskrifter for bygda ble opplest på kirkebakken, og vedtatt - med ett unntak. Folket ville ikke slutte med å legge sorpholene (søppelhaugene) utenfor husveggen.

Kahrs var overbevist om at folk ble syke av den råtne lukta de pustet inn dag og natt. Men næringsrik jord fra kompost var et knapphetsgode, og ingenting måtte gå til spille. Også mange andre steder i landet protesterte befolkningen mot distriktslegenes anvisninger.

- De skulle ha seg frabedt å bli fortalt av embetsstanden hva som var best. Som hvordan brønnene skulle anlegges for å hindre at vannet ble infisert av kumøkk, forteller Schiøtz.

Gerhard Armauer Hansen er fyrtårnet i norsk medisinsk historie. I 1873 fant han ut at spedalskhet skyldes lepra-basillen. Det var første gang i verden at noen påviste at en bakterie forårsaket sykdom. Med denne kunnskapen økte også troen på at det gikk an å motarbeide sykdom. Barseldødeligheten falt brått, da fødselshjelperne skjønte hvor viktig det var å vaske seg på hendene.

Den nye erkjennelsen - bakteriologien - satte fart i byggingen av sykehus og pleiehjem. Nye helsereguleringer ble vedtatt, det ble opprettet nye stillinger og bevilget penger til medisinsk forskning. Men det var som regel privatpersoner eller kvinneforeninger, som Norske Kvinners Sanitetsforening, som gikk i bresjen.

- Det klassiske mønsteret i utviklingen av helsevesenet, er at det starter med private initiativ, før kommunene engasjerer seg. Staten kom ofte inn i siste instans, forteller Schiøtz.

På slutten av 1800-tallet var hele helsevesenet engasjert i å bekjempe tuberkulosen, som rammet alle slags familier, og særlig barn og unge. Sykdommen nådde sin topp i 1900, med hele 7.000 dødsofre.

Det var nå påvist at tuberkulosen smittet gjennom en bakterie. Sanatorier og tuberkulosehjem ble bygget i stor stil. Samtidig startet et intensivt forebyggende arbeid. Folk skulle lære renslighet og bygge seg opp fysisk og psykisk, ikke minst gjennom riktig ernæring.

I mellomkrigstiden tok skoleoverlegen i Oslo, Carl Schiøtz, initiativ til Oslofrokosten og systematiske skolebarnundersøkelser. Kroppsøving ble obligatorisk fag, og barn ble sendt på feriekolonier.

- Det er et paradoks at da kommuneøkonomien var på bunn i 30-åra, så hadde de råd til gratis skolemåltid for alle, både i Oslo og mange andre steder. Det sier noe om prioritering, påpeker Aina Schiøtz, barnebarn av Oslofrokostens far.

De mange forebyggende tiltakene hjalp. Samtidig bedret levekårene seg gradvis. Folk fikk bedre råd, bedre hus og bedre ernæring, og folk hadde lært hvordan de kunne unngå å bli syke. Men først med 50-årenes penicillin, ble tuberkulosen utryddet.

Etter krigen manet helsedirektør Karl Evang til folkedugnad for å gjenreise den norske folkehelsa, basert på velferdsstatens verdier om fellesskap, liket og solidaritet. Det offentlige tok på seg stadig nye oppgaver, sykehusene ble bygd kraftig ut, samtidig som det ble satset stort på forebyggende helsearbeid, gjennom jordmødre og helsesøstre.

Med kommunehelseloven i 1984 mistet distriktslegene sin status som statsansatt. Vi fikk kommuneleger, og siden også fastleger, som bruker sin tid til å kurere, ikke forebygge. Mens kampen mot infeksjonene dominerte tidligere tiders helsevesen, utgjør livsstilssykdommer og psykososiale lidelser de største utfordringene i dag.

Profesjonskamp, styringsproblemer - som forsøkes løst gjennom stadig nye administrative reformer - og forventningskrise er sentrale temaer i de siste kapitlene av historieverket.

- Kompleksiteten har økt kolossalt. Det er ikke lett å drive helsepolitikk i dag, mener Schiøtz.

Hun passer seg vel for å skrive ut noen medisin for dagens helsevesen. Men hva som er hovedproblemet, er hun ikke i tvil om:

- I dag har folk altfor høye forventninger til hva helsetjenesten kan bidra med. Før så folk på sykdom som en skjebne. Nå nekter de å akseptere at de skal dø.

OBS: Her er bildetekster til alle bildene. I forhold til teksten for øvrig, ville jeg prioritere det tredje, fjerde og siste.