Vern uten forvaltning er ikke vern – det er selvbedrag

Norge liker å smykke seg med store verneområder og høye naturambisjoner. Vi snakker engasjert om naturkrisen, er bekymret for nedbygging av natur og om viktigheten av å ta vare på det biologiske mangfoldet.

Samtidig viser den nye rødlista at nesten halvparten av norske naturtyper nå er truet – en dramatisk økning som burde fått alle varsellamper til å blinke.

Midt i denne situasjonen står verneområdestyrene og nasjonalparkstyrene med ansvar for å forvalte noen av landets mest verdifulle naturperler. Men de gjør det med stadig trangere rammer.

Det er et økende misforhold mellom verneverdiene vi er satt til å ivareta, og ressursene som faktisk tilføres. Ambisjonene øker – bevilgningene gjør det ikke.

Det er i dag 48 nasjonalparker i Norge. Vi har 45 autoriserte besøkssentre, og av disse er det åtte autoriserte sentre i Nord-Norge.

Til tross for en utrolig ubalanse på kartet i forholdet nord–sør, har denne regjeringen og den forrige – begge med Ap ved rattet – gitt fire nye autorisasjoner, via statsbudsjettet, til besøkssentre, men ingen i nord.

les også

Ber staten følge opp med mer penger til nasjonalparkene

Ap og Sp har innført en ny praksis der autorisasjoner blir gitt uten bakgrunn i faglige vurderinger fra Miljødirektoratet. Det er ingen systematikk i behandlingen, annet enn at du må kjenne en statssekretær eller sørge for å få noen millioner til ditt senter via en budsjettforhandling.

Dette er en uverdig, urettferdig og ekstremt lite gjennomtenkt prosess. Nasjonalparkene i nord er vel like viktige som de i sør, eller tar jeg feil?

Det er på tide at Nord-Norges nasjonalparker får en rettferdig behandling av regjeringen og et løft for å ta vare på det vernet som er sterkt presset.

Vern gir null i kommunekassa – inngrep gir penger. Er det dette som er miljøpolitikken i Norge, så kan vi bare fjerne alt vern.

Samtidig som forvaltningen av verneområder sultefôres, bevilges det hundrevis av millioner i kompensasjon til kommuner som legger til rette for naturinngrep:

• Vindkraftkommuner får store inntekter gjennom naturressursskatt og produksjonsavgift.
• Havbrukskommuner får betydelige midler gjennom Havbruksfondet.

Staten deler ut verneområder til kommunene som båndlegger store arealer med natur. Dermed må kommunene avstå fra inntekter, utbygging og arealbruk, men de får ingen statlig kompensasjon.

I tillegg skal kommunene sammen med nasjonalparkstyrer og verneområdestyrer sørge for å tilrettelegge for ikke å skade verneområder og nasjonalparker, samt bidra til bærekraftig reisemålsplanlegging og veiledning.

Dette er et paradoks som undergraver hele naturpolitikken. Regjeringen belønner naturinngrep, men ikke sitt eget naturvern. Dette henger ikke på greip.

Forvaltningen av nasjonale verneområder er ett av våre viktigste virkemidler for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser, styrke det biologiske mangfoldet og formidle kunnskap til de unge og besøkende på en troverdig måte.

Likevel står vi i en situasjon der ressursmangelen får alvorlige konsekvenser:

• Tiltak for å håndtere økende ferdsel og endrede friluftsvaner henger etter. Kanalisering, fysisk tilrettelegging, samarbeid og målrettet informasjon er nødvendig for å sikre både naturverdier og gode besøksopplevelser.
• Kunnskapsbasert forvaltning svekkes. Det mangler midler til å innhente nødvendig kunnskap om naturverdier, slitasje, brukertrykk og klimaendringer.
• Kulturbetingede verneområder forfaller. Uten midler til skjøtsel, tilrettelegging og rydding mister vi kulturhistoriske landskap som er en del av vår nasjonale identitet.
• Informasjon og kommunikasjon nedprioriteres, til tross for økende behov for målrettet formidling og kunnskapsdeling.

Uten styrket ressursinnsats risikerer vi å miste verdier vi både nasjonalt og internasjonalt er forpliktet til å bevare. Mange av utfordringene krever fysisk tilstedeværelse: restaurering, skjøtsel, tilsyn og planlegging.

Dette krever folk, tid og penger. Når ressursene uteblir, blir vern i praksis overlatt til dugnad, tilfeldigheter og gode intensjoner. Det er ikke bærekraftig – og det er ikke troverdig.

Hvis Norge mener alvor med å stanse naturtapet, må vi begynne med det mest grunnleggende, nemlig å finansiere arbeidet som faktisk tar vare på naturen.

Finansieringen må være rettferdig og faglig vurdert slik at det blir en likbehandling og god prosess som ivaretar alle nasjonalparker i landet.