Stillingsvernet må være hoved­regelen – ikke et anbefalt unntak

Det har over tid pågått en debatt om ansettelsesavtaler for kommunedirektører – avtaler som innebærer at kommunedirektøren frasier seg stillingsvernet etter arbeidsmiljøloven mot en etterlønn.

Bakgrunnen er KS’ råd til kommunestyrene fra 2019, hvor det anbefales at kommunedirektører frasier seg sitt stillingsvern mot sluttvederlag og umiddelbar fratreden fra stillingen.

Fagforbundet Kommunedirektører og andre toppledere mener at KS’ anbefaling fremstår som ensidig. Det er behov for en bredere og mer balansert tilnærming til hvilke avtaleformer som bør legges til grunn ved ansettelse av kommunedirektører.

Prinsipielt mener vi at KS ikke bør anbefale kommunene å inngå arbeidsavtaler der kommunedirektører frasier seg sitt stillingsvern etter arbeidsmiljøloven. Stillingsvernet er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i norsk arbeidsliv, og bør også gjelde for kommunedirektører.

Som kommunedirektører skal vi utøve vårt ansvar med faglig integritet, administrativ uavhengighet og lojalitet til politiske vedtak. Rollen må ikke og skal ikke politiseres.

En generell modell der kommunedirektøren i realiteten er ansatt uten stillingsvern, kan svekke den administrative uavhengigheten og forskyve maktbalansen mellom politisk og administrativt nivå.

Ordinær arbeidsavtale med fullt stillingsvern etter arbeidsmiljøloven er en legitim og forsvarlig modell.

Samtidig mener vi at det må være rom for ulike typer arbeidsavtaler ved ansettelse av kommunedirektør. KS bør derfor synliggjøre flere alternative avtaleformer – ikke etablere én modell som norm eller hovedanbefaling, slik vi opplever det i dag.

Vi erkjenner at det i enkelte tilfeller kan være ønskelig – både for arbeidsgiver og kommunedirektøren – å inngå avtaler som avviker fra ordinært stillingsvern. Men da må avtalene være gjensidig balanserte.

Å frasi seg stillingsvernet innebærer betydelig rettslig, økonomisk og omdømmemessig risiko. Denne risikoen kan ikke ensidig bæres av kommunedirektøren. En gjensidig balansert avtale må derfor sikre:

• tydelig og forutsigbar regulering av rettigheter ved fratreden,
• klare og etterprøvbare prosedyrer for håndtering av uenighet og konflikt,
• et sluttvederlag som står i forhold til den samlede risikoen som overtas,
• at begge parter har en reell og likeverdig adgang til å utløse avtalen.

Dersom denne balansen ikke er til stede, er det vanskelig å hevde at slike avtaler er frivillige i reell forstand.

Vi mener derfor at dersom en kommunedirektør skal frasi seg sitt stillingsvern, bør sluttvederlaget minimum tilsvare 18–24 måneders etterlønn.

Et lavere nivå vil ikke gi en rimelig balanse mellom arbeidsgivers behov for fleksibilitet og kommunedirektørens rettssikkerhet og økonomiske risiko. Vi vil derfor ikke anbefale kommunedirektører å inngå avtaler på dårligere betingelser en dette.

Å benytte seg av en slik avtale må også ha en konsekvens for kommunestyrene. Fleksibilitet for arbeidsgiver kan ikke være kostnadsfri. Et sluttvederlag på dette nivået vil bidra til at slike avtaler vurderes grundig før de inngås og minst like viktig, de vil bli vurdert grundig før de tas i bruk. Det er en styrke, ikke en svakhet.

Vi anmoder KS om å:

• tydeliggjøre at en ordinær arbeidsavtale med fullt stillingsvern er et legitimt alternativ,
• justere sin rådgivning slik at fraskrivelse av stillingsvern ikke fremstår som standardmodell,
• anbefale at avtaler om fraskrivelse av stillingsvern kun inngås etter en konkret vurdering og der avtalene er reelt balanserte,
• utarbeide maler som reflekterer ulike kontraktsmodeller og sikrer likebehandling og forutsigbarhet. Gjerne basert på innspill fra kommunestyrer og oss kommunedirektører,
• tydeliggjøre at sluttvederlag må stå i forhold til risikoen som overtas av kommunedirektøren.