Hvordan kan vi bekjempe bosteds­løshet blant barnefamilier?

I mange norske kommuner er det boligmangel og stort press i leiemarkedet. Kommuner over hele landet melder om dårlig tilgang på boliger for lavinntektsfamilier, ifølge Husbanken.

Erfaringen er at vanskeligstilte har et stadig større hjelpebehov, og at gapet mellom de som klarer seg og de som trenger kommunal hjelp, blir større.

Resultatet av denne utviklingen er at stadig flere barn i Norge mangler et stabilt og godt sted å bo. På få år er antallet barnefamilier i midlertidig botilbud tredoblet, og flere blir boende lenge i slike tilbud.

Også blant andre grupper har det vært en økning, og bruken av midlertidig botilbud i norske kommuner er i dag på et rekordhøyt nivå.

Å mangle en trygg bolig er en enorm belastning, og barn og unge rammes særlig hardt.

Kirkens Bymisjons ferske rapport «Snakk om bostedsløshet blant barnefamilier» viser at det går ut over helse, relasjoner og skolegang. Ustabilitet og flyttinger påvirker barns trygghet og evne til tilknytning. Å sikre disse familiene gode og stabile boforhold er derfor svært viktig forebygging.

Boligsosialloven fra 2023 klargjør og til dels skjerper kommunenes ansvar på det boligsosiale området. Loven har fått nokså lite oppmerksomhet, og mange steder er den fortsatt lite kjent og lite brukt.

Les også

Unnlot å svare på bolig­søknader – får kritikk av Sivilombudet

Statlige myndigheter har så langt gjort lite for å bistå kommuner i arbeidet med å iverksette loven. Det finnes ingen faglig veileder med en nærmere forklaring på hvordan loven skal forstås.

Mange kommuner mangler ressurser til å tilby nødvendig boligsosial bistand.

Boligsosialloven gir rettigheter til personer som er «vanskeligstilte på boligmarkedet», og stiller krav til kommunen om å fatte skriftlig vedtak. Kommunen skal tilby boligsosial bistand som er tilpasset den enkeltes behov, og må kartlegge og vektlegge personens egne ønsker i prosessen.

Arbeidet må organiseres slik at den som trenger hjelp, ikke sendes fram og tilbake mellom ulike kommunale instanser. Kommunen må sørge for tett samhandling internt, slik at de kan tilby helhetlig bistand.

I mange kommuner er det behov for å styrke den boligsosiale bistanden. Det trengs mer kompetanse på feltet og et bedre utbygd apparat som sikrer at vanskeligstilte får nødvendig bistand før situasjonen blir prekær.

I en tid med krevende økonomi og press på velferdstjenester er det gode grunner til å løse flere utfordringer i samspill mellom kommuner og ideelle aktører.

Vi i Kirkens Bymisjon bidrar gjerne i utviklingen av det kommunale boligsosiale arbeidet. Vi har stor kontaktflate ut mot mennesker som av ulike årsaker trenger bistand og oppfølging for å bo godt og stabilt, og ser på nært hold hvor stor betydning bolig har i folks liv. Vi jobber lavterskel og kan nå ut til mange av dem som strever i møte med det offentlige hjelpeapparatet.

I Tønsberg driver vi i dag bo-team, som jobber i forlengelsen av de kommunale tjenestene og tilbyr ulike former for boligsosial bistand.

Bo-team hjelper vanskeligstilte personer og familier med å få utløst tjenester og ytelser de har behov for, tilbyr sosialfaglig støtte og oppfølging i prosessen, bistår overfor utleiere og gir praktisk bistand til å skaffe en egnet bolig.

Som ideell aktør har vi stor fleksibilitet og kan skreddersy bistand til den enkeltes behov. Vi kan tilby tett oppfølging i kritiske faser for å motvirke at bosituasjonen forverres.

Et viktig argument for å styrke den boligsosiale bistanden, er at alternativet innebærer store kostnader – både økonomisk og menneskelig. Bostedsløshet har store negative konsekvenser for dem som rammes, og kan sette varige spor. Det er dyrt, både på kort og lang sikt.

Å styrke lavterskel boligsosial bistand til personer og familier i faresonen kan være et viktig grep for å snu utviklingen med at flere blir bostedsløse. Arbeidsmåten er treffsikker og ressurseffektiv, og kan gi stor effekt på kort sikt.

I dag bruker mange kommuner store summer på midlertidige boliger, akutte løsninger og krisehåndtering. Det er i alles interesse at ressurser i stedet vris mot forebygging og mer varige løsninger. Bare slik kan vi nå målet om at alle skal bo trygt og godt.