Hva bruker kommuner som kunnskaps­­grunnlag for skolebruk?

En kommunedirektør omtalte sin kommune som en «kunnskapsbedrift» med høyt utdannet personell og ekspertise.

Kommuner av noen størrelse har forskningsavdelinger og konsulenter. Ett område man likevel søker ekstern hjelp på, er skolestruktur. Flere konsulentbyråer har dette som forretningsområde.

Planer for skolebruk kjøpes av kommuner, eller man låner fra lignende kommuner, oversetter til lokale forhold og lager egne oversikter.

I mange år har også Utdanningsdirektoratet laget pakker av informasjon kommuner har benyttet seg av.

Mye av denne informasjonen bygger på forskning. Forskning på den ideelle skolestørrelsen er en gammel øvelse. For mer enn hundre år siden sa en amerikansk studie at 25 elever var optimalt.

Forskning er komplekse saker, og når kommuner er kunnskapsbedrifter med profesjonelle personer i administrasjonen, bør de også kunne sortere i og gjengi på en måte som ikke farges av politiske ønsker.

Man bør kunne vurdere om forskningen er utført av meritterte forskere, om deres ærlighet og verdimessige posisjon, hvorvidt den er vurdert av fagfeller, om den bygger på en konsensus, eller om det finnes fundamentale motsetninger i feltet (Bøyum & Fekjær, 2025).

Politiske ønsker fargelegger ofte hvilke forskere som kommer til orde, uten at verdimessige posisjoner kommer fram. Da spiller det mindre rolle om det er vurdert av fagfeller eller er bygd på konsensus.

I forrige tiår var Utdanningsdirektoratets informasjon hovedsakelig en rapport utført av en utreder ved Asplan Viak, uten registrering i noen bibliotek, uten nummer og navn, og av en utreder som verken før eller etter har skrevet om eller forsket på fenomenet.

En tilsvarende rapport om barnehagers størrelse fra Rogalandsforskning var utført av forskere som ikke var meritterte på feltet. Dette er «forskning» vi fortsatt finner referert til i skolebruksplaner og konsulentutredninger.

I informasjonen som i dag formidles fra Udir, er en rapport utgitt ved Høgskolen i Innlandet i 2022 et viktig kunnskapsgrunnlag. Rapporten var et bestillingsverk fra Hamar kommune, og skrevet av ansatte ved «Senter for praksisrettet utdanningsforskning», der professor Thomas Nordahl var leder.

Både i kunnskapsgrunnlaget for den såkalte skolesaken i Innlandet og i en enda ferskere tvist i Kongsberg kommune om skolenedlegging, ser vi at rapportens anbefaling om at ideell skolestørrelse ligger på mellom 500 og 700 elever legges fram.

Dette til tross for at samme rapport annetsteds skriver: «Det er liten sammenheng mellom skolestørrelse og elevens læring og trivsel i skolen.»

I begge tilfeller er konklusjonen at gode skoler bør ha over 500 elever.

Det er så visst ikke bare i Tromsø kommune det kan gå i ball når man søker den forskningen man ønsker.

La oss antyde at disse tilfellene er resultat av meget slett håndtering av forskning. Sistnevnte rapport bygger ikke på konsensus, er ikke fagfellevurdert, bygger i beskjeden grad på egen forskning og er verdiforankret i et forutinntatt standpunkt om store skolers velsignelser.

Det er etter vår oppfatning liten tvil om at forskningen til professor Karl Jan Solstad, dr.philos. og seniorforsker ved Nordlandsforskning, representerer et bedre kunnskapsgrunnlag. Han har siden 1960-tallet, både som lærer, skoledirektør i Nordland og som forsker arbeidet med problemstillinger om skolen i ulike bygdesamfunn.

Kort tid før sin bortgang i april 2025 ga han, sammen med datteren – førstelektor Marit Solstad ved Nord Universitet – ut boka: Små skolar og kortreiste elevar – Til det beste for elevar, bygdesamfunn og land.

Dersom viten og kunnskap ved kvalitet sammenlignes mellom små og store skoler, heter det for det første at relevant norsk og internasjonal forskning viser ingen systematiske skilnader mellom store og små skoler når det gjelder de skolefaglige prestasjonene til elevene.

For det andre ser det ut som om små skoler gir elevene gode og bedre vilkår for sosial læring enn de store skoler hvor en ikke er organisert med aldersblanding i klassene.

Samhandling på tvers av alder og kjønn gjennom skoledagen gir rikere og mer varierte sosiale stimuli enn elevene som i større barneskoler bare er sammen med andre på samme alder.

For det tredje fungerer de små skolene som en samlende institusjon i bygda, og skolen er en avgjørende faktor for nyetablering av familier med barn til området. Sagt annerledes har nedlegging en negativ utvikling for folketallet i de områdene som blir ramma.