Robek forteller ikke hvor det kommer til å brenne

Regjeringen varslet i kommuneproposisjonen for 2027, Prop. 27, at den arbeider med et høringsnotat om oppfølging av kommuner med omfattende styringsutfordringer. 

I samme runde skal Robek-reglene vurderes endret. Begrunnelsen er forebygging: å hindre at kommuner havner i situasjoner som går ut over tjenestene til innbyggerne. Det er en god anledning til å spørre hva registeret faktisk måler.

Vi har sammenstilt Robek-registeret per 3. september og bildet er entydig.

Av de 35 kommunene hadde 31 rapportert tall for 2025. Av disse har 29 negativ fri egenkapital i drift. Ingen har fri egenkapital over to prosent av driftsinntektene. Landsgjennomsnittet er 11,3 prosent.

Det er ikke et overraskende funn. Kommuneloven § 28–1 bokstav d utløser registrering når det oppsamlede merforbruket overstiger tre prosent av driftsinntektene. Da er bufferen per definisjon borte. Er det meningsfullt?

Ett tall til; de fire kommunene som ikke hadde rapportert tall i tide, er alle Robek-kommuner. På landsbasis manglet 15 kommuner. Fire av dem kommer fra en gruppe på 35. Kunnskapsgrunnlaget er tynnest nøyaktig der behovet er størst.

Registeret sier hvor du er, ikke om du kommer deg ut og videre

Grue er illustrasjonen. Kommunen leverte et netto driftsresultat på 3,7 prosent i 2025 – over det TBU anbefaler. Fri egenkapital er likevel fortsatt negativ. Ett godt driftsår snur ikke et akkumulert merforbruk, fordi inndekningsplikten løper over år.

Grue er i registeret. Det forteller ingenting om Grue kommer seg ut, og enda mindre om hva som skal til. Det spørsmålet handler om fagmiljøenes robusthet, om lederkapasitet, om næringsstrukturens sårbarhet og om demografien de neste ti årene. Ingen av delene måles i et regnskap.

Registeret er dessuten blindt i begge retninger. Froland står i Robek fordi kommunen har valgt å dekke inn merforbruket over mer enn to år – en ærlig og realistisk plan – og har fortsatt en positiv buffer. 

Samtidig gikk om lag førti kommuner fra positivt til negativt driftsresultat fra 2024 til 2025, og omtrent halvparten av dem hadde disposisjonsfond på over ti prosent. Flere er havbrukskommuner med kraftige svingninger fra år til år.

En slik kommune har full buffer, ingen Robek-status og hele skattegrunnlaget hengende i én næring. Registeret ser ingenting. Og det er kanskje det viktigste vi bør ta med oss inn i høringen: de fleste kommunene som trenger å forberede seg, står ikke i registeret.

I vårt arbeid med kommunal omstilling bruker vi to begreper:

Minste kritisk masse er den minste bemanningen og kompetansen et tjenesteområde må ha for å levere forsvarlig. En kommune kan ha orden i økonomien og likevel ligge under terskelen på virksomhetsområdene.

Denne terskelen er ikke stabil. Den generelle kostnadsveksten i Norge er i stor grad drevet av energi og matvarer – driftskostnader ingen kommune har herredømme over. Presset på Minste Kritiske Masse er derfor ikke kontrollerbart lokalt. En kommune kan gjøre alt riktig og likevel oppdage at terskelen har flyttet seg under føttene på dem.

Paradigmerisiko er det andre begrepet. Det betyr at risikoen for at forutsetningene kommunens økonomi og samfunnsliv hviler på, endrer seg vesentlig. En hjørnesteinsbedrift som flytter. En næring som omreguleres. 

Paradigmerisiko kan være høy i en kommune med solid økonomi, og lav i en kommune som står i registeret.

Dette er ikke en kritikk av Robek. Ordningen ble innført i 2001 for å fange opp kommuner som brøt kommunelovens balansekrav, og det gjør den presist og forutsigbart. Statlig kontroll med budsjett, låneopptak og langsiktige leieavtaler er et rimelig svar på økonomisk ubalanse.

Men problemet har flyttet seg. Der ordningen ble bygget for akutt budsjettsvikt, står sektoren nå i en langsom, strukturell uthuling av kapasitet – drevet av demografi, kostnadsvekst utenfor kommunal kontroll og fagmiljøer som blir for tynne. 

Robek-ordningen i omstillingsarbeid har ikke den fullstendigheten vi trenger nå.

Når departementet skal forsterke ordningen, håper vi forsterkningen ikke bare består i mer kontroll med dem som allerede er registrert. Den bør omfatte en systematisk vurdering av risiko og kapasitet i kommuner som ennå ikke er registrert. 

Det er der omstillingsarbeidet faktisk kan gjøres – mens det fortsatt finnes handlingsrom å gjøre det med.