Rentesmellen som truer kommuneøkonomien

Da de endelige Kostra-tallene for kommunesektoren kom i sommer, var det fristende å konkludere med at kommuneøkonomien var på bedringens vei. Sannheten er at økt rente kan gi kommunene økte kostnader i milliardklassen.

Kommunene har gjennom 2025 gjennomført krevende omstillinger og fått bedre kontroll på kostnadsveksten. Netto driftsresultat gikk fra minus 0,4 prosent i 2024 til pluss 2,3 prosent i 2025. Det er en betydelig forbedring.

Men det er én ting kommunene ikke kan omstille seg bort fra: Renten.

En kommune kan redusere bemanning, legge ned tilbud, utsette investeringer og organisere tjenestene annerledes. Når renten øker, kommer regningen likevel.

Det er verdt å ha med seg når vi vurderer hvor robust kommuneøkonomien faktisk er.

I 2025 økte kommunenes driftsutgifter med 3,18 prosent, mens pris- og lønnsveksten i kommunesektoren var 4,0 prosent. Det viser at kommunene har fått bedre kontroll på kostnadsveksten.

I 2015 hadde 40 kommuner netto lånegjeld over 75 prosent av brutto driftsinntekter. I 2025 var tallet 236. Flere kommuner legger seg også tett på minimumsavdragene og strekker løpetiden på lånene.

Det gjør kommuneøkonomien mer følsom for renteendringer.

De fleste kommunene vedtok budsjettet for 2026 høsten 2025. Da var forventningen at rentene skulle ned. Mange la derfor inn en budsjettrente på mellom 4,65 og 4,70 prosent.

Etter renteøkningen i mai var renten 5,15 prosent. Med Norges Banks renteøkning i september vil den trolig øke ytterligere. Dersom renten nærmer seg 5,40 prosent, er det rundt 0,7 prosentpoeng høyere enn det mange kommuner la til grunn i budsjettarbeidet.

For kommunesektoren samlet kan en slik renteendring bety mellom 1,3 og 1,5 milliarder kroner i økte kostnader, selv når det tas høyde for at kommunene har deler av gjelden rentesikret.

For en enkelt kommune, eksempelvis Hadsel, som budsjetterte med en rente på 4,67, kan effekten være i størrelsesorden 4 til 5 millioner kroner.

Det er penger som må finnes et annet sted dersom kommunen ikke har en buffer.

Og her er forskjellen mellom en intern og en ekstern utfordring viktig.

Kommunene har vist at de kan gjøre noe med driften. De kan omstille, prioritere og effektivisere. Men ingen kan ikke vedta seg til en lavere rente.

Når renten øker, er det likevel kommunen som har ansvaret for hele regningen.

I dag brukes omtrent 6.000 kroner av kommunens statlige inntekter per innbygger til å dekke rentekostnader på kommunal gjeld. Når renten stiger, blir det mindre igjen til tjenestene.

Det er lett å være etterpåklok og si at kommunene burde hatt større fond og større reserver. Noen har det. Mange har ikke.

Når handlingsrommet allerede er brukt på lovpålagte tjenester, demografi, lønnsvekst og nødvendig omstilling, er det krevende å bygge buffere som er store nok til å håndtere raske renteendringer.

Derfor bør spørsmålet også rettes mot hvordan kommunenes økonomiske beredskap er regulert.

Kommuneloven sier i dag at kommunene bør stressteste økonomien sin. Kanskje bør dette være et krav.

Kommunene bør vite hva som skjer dersom renten blir ett eller to prosentpoeng høyere enn forutsatt. Hvor mye forsvinner fra netto driftsresultat? Hvor lenge holder disposisjonsfondet? Hvor mye må tjenestene kuttes?

Det er ikke en øvelse i pessimisme. Det er økonomisk beredskap.

De gode Kostra-tallene fra 2025 viser at kommunene kan omstille seg. Men tallene bør ikke tolkes som en friskmelding.

For mens kommunene har jobbet hardt med å få kontroll på kostnadene, har gjelden økt og renteutgiftene blitt mer betydningsfulle.

En robust kommuneøkonomi handler ikke bare om å klare omstilling, men også om å ha kapasitet til å tåle det som ikke kan omstilles bort.