Er mangel på kommunale planer problemet i eldreomsorgen?

Før sommeren rettet Riksrevisjonen kritikk mot kommunenes forberedelser til eldrebølgen. Men er det virkelig kommunenes planlegging som er problemet? 

Eller er det staten som fortsatt undervurderer hvor store utfordringer kommunene står i, og hvor krevende prioriteringer som faktisk må gjøres?

Det pågår nå en dramatisk omstilling av velferdssamfunnet i norske kommuner. Som ny byråd i landets nest største kommune har jeg blitt møtt av ledere og ansatte innen helse- og omsorgstjenestene som står midt i denne virkeligheten hver eneste dag. 

Utfordringen er ikke mangel på planer. Utfordringen er at vi mangler kvalifiserte ansatte samtidig som antallet eldre med behov for hjelp øker kraftig. Antallet personer over 80 år vil øke med rundt 50 prosent nasjonalt innen de neste sju årene. Eldrebølgen er ikke noe som kommer, den er allerede her. 

Stadig flere brukere har sammensatte behov. Da hjelper det lite med enda en rapport, enda en utredning eller nye politiske signaler fra politikere som sitter lang unna hverdagen i kommunene.

I Bergen mangler vi allerede rundt 300 årsverk med helsefaglig utdanning, til tross for at vi gjør mye for å være en attraktiv arbeidsgiver. Denne mangelen merkes hver eneste dag, og utfordringene vil bare bli større. Derfor må vi tenke nytt, ved å ta i bruk teknologi, organisere tjenestene smartere og være villige til å prioritere tydeligere. Alternativet er at vi ikke klarer å gi forsvarlige tjenester til dem som trenger dem mest.

I Bergen, som i mange andre kommuner, er vi allerede i full gang med en krevende omstilling. Vi har etablert et eget tildeling- og utmålingsprosjekt der ansatte og politikere sammen vurderer hvilke tjenester som kan reduseres eller avvikles for å sikre ressursene til de mest nødvendige oppgavene.

Vi har opprettet tverrfaglige helsetjenesteteam og omsorgsteam i hjemmetjenestene. Dette gjør at vi får utnyttet helsekompetansen bedre.

På flere sykehjem har vi samlet sykepleiere i egne team for å bruke kompetansen der den gir størst effekt.

Vi har etablert egne vurderingsteam som kommer tidlig inn med rehabilitering for at flere eldre skal mestre hverdagen selv i eget hjem. Teamene gir hjelp til nye søkere mens deres videre behov for hjelp vurderes.

Mange blir selvhjulpent etter at de har fått hjelp av vurderingsteamene. Vi har vært tidlig ute med e-låser og digital medisinering, og vi forbereder nå innføring av digitalttilsyn på alle kommunale sykehjem for å frigjøre tid, til de viktige menneskelige møtene i tjenestene.

Byrådet har satset på å ansette servicemedarbeidere på sykehjem for å avlaste helsepersonell med praktiske oppgaver. Ved å få inn en ny yrkesgruppe som kan gjøre oppgaver som ikke krever helsefaglig kompetanse, får helsepersonellet på sykehjemmene mer tid til å utøve faget sitt.

Riksrevisjonens beskrivelse av kommuner som ikke planlegger godt nok, treffer i hvert fall dårlig for Bergen. Det er ikke mangel på planer som er utfordringen. 

Problemet er at staten i for liten grad diskuterer det avgjørende spørsmålet: Hvor mye kapasitet er det realistisk å bygge opp når det rett og slett ikke finnes nok helsepersonell?

Kommunene blir stadig pålagt nye oppgaver og det kommer nye rettigheter for innbyggerne. Det er jo noe vi alle ønsker, men rettigheter på papiret skaper ikke flere mennesker med helsefaglig utdanning til å gjøre jobben. 

Når kommunene mangler folk, hjelper det lite at staten vedtar stadig nye krav og forventninger.

Samtidig flyttes flere oppgaver fra sykehusene til kommunene. Pasienter skrives ut tidligere og med mer komplekse behov. Likevel følger verken tilstrekkelige ressurser eller personell med. 

Resultatet er at kommunene må bruke stadig mer tid på behandling og oppfølging, mens forebygging nedprioriteres.

Regjeringens bemanningsplan for omsorgstjenestene er heller ikke i nærheten av å løse det grunnleggende problemet. På toppen av dette kommer en strøm av nye politiske føringer og nasjonale utredninger.

Det er ikke overraskende at sju av ti kommuner kjenner det krevende å holde seg oppdatert på nasjonale krav. Jeg opplever at det er et gap mellom statlige forventninger og kommunenes mulighet til å gjennomføre det vi blir bedt om.

Det siste vi trenger er pekefingre fra nasjonale myndigheter eller flere utredninger som beskriver utfordringene. De kjenner vi på kroppen hver eneste dag når vi omstiller velferdstjenestene våre.

Det vi trenger, er større handlingsrom til å prioritere, organisere tjenestene smartere og ta i bruk ny teknologi. 

Vi trenger en stat som erkjenner at framtidens eldreomsorg ikke kan bygges på stadig nye løfter og rettigheter uten finansiering og personell.

Dersom vi skal lykkes med å bevare en sterk eldreomsorg også i fremtiden, må vi tørre å snakke ærlig om ressursene vi har, ressursene vi mangler og hvilke oppgaver det offentlige faktisk skal løse. Det er den debatten Norge trenger.