Det mangler handlekraft i helsepolitikken

Det er lett å være enig i at store reformer må bygge på kunnskap. Ingen ønsker en ny samhandlingsreform uten tilstrekkelig analyse, og ingen ønsker at historien skal gjenta seg. 

Men når helseminister Jan Christian Vestre (Ap) lover den største helsereformen på 25 år, er det ikke mangel på kunnskap som er problemet. Problemet er mangelen på vilje til å erkjenne det vi allerede vet.

Vi vet at helsepersonell forlater yrket, at kommunene mangler kapasitet og sykehusene presses økonomisk. Vi vet også at ledelsesstrukturene blir stadig tyngre, mens avstanden til pasientene øker. 

Vi vet at Helseplattformen har avdekket en styringskultur hvor prestisje har fått forrang foran faglige advarsler. Vi vet at Riksrevisjonen gjentatte ganger har dokumentert alvorlige svakheter i samhandlingen mellom kommuner og sykehus.

Likevel møter vi de samme politiske svarene; flere utvalg, flere prosesser og flere strategier.

Det mangler ikke kunnskap, men politisk handlekraft.

Som tidligere spesialsykepleier, helsebyråkrat og leder gjennom nærmere fire tiår har jeg sett hvordan avstanden mellom dem som beslutter og dem som står i pasientarbeidet gradvis har blitt større. Stadig flere beslutninger tas av mennesker som aldri møter pasientene. Samtidig blir fagfolkene redusert til høringsinstanser når beslutningene allerede er tatt.

Dette er ikke tilfeldig. Det er en konsekvens av et styringssystem hvor økonomiske indikatorer og organisatoriske mål i mange år har fått større betydning enn faglig skjønn.

Derfor blir det for enkelt når debatten reduseres til spørsmålet om vi trenger mer kunnskap før neste reform.

Vi trenger også en ærlig evaluering av de reformene som allerede er gjennomført. 

Hvorfor har advarslene fra ansatte så ofte blitt ignorert? Hvorfor har kritikk blitt oppfattet som motstand i stedet for nødvendig kvalitetskontroll? Hvorfor blir ledere sjelden stilt til ansvar når milliardprosjekter mislykkes?

Dette handler om tillit.

Tillit skapes ikke gjennom pressekonferanser eller store reformløfter. Tillit skapes når myndighetene erkjenner egne feil, lærer av dem og viser at pasientsikkerhet og faglighet alltid veier tyngre enn politisk prestisje.

Ingen reform vil lykkes dersom den bygger på de samme styringsprinsippene som har skapt dagens problemer. Nye organisasjonskart løser lite dersom kulturen forblir den samme.

Kanskje er tiden inne for å stille et enklere spørsmål enn hvordan neste reform skal se ut:

Hvordan bringer vi fagfolkene tilbake til førersetet? Hvordan reduserer vi avstanden mellom ledelse og pasient? Hvordan bygger vi en helsetjeneste hvor kvalitet, ansvar og tillit igjen blir viktigere enn økonomiske måltall og organisatoriske prestisjeprosjekter?

Det er først når disse spørsmålene besvares at en ny helsereform kan bli noe mer enn enda et politisk prosjekt.

Det norske helsevesenet trenger ikke flere vakre ord, men ledere som erkjenner systemsvikt, tar ansvar og gir helsetjenesten tilbake til dem den er skapt for – pasientene og fagfolkene.