En budsjetthilsen til regjeringen

Å «flytte» penger mellom kommunene er ikke nok når selve modellen i tilstrekkelig grad ikke tar høyde for at kommunene har helt forskjellige utfordringer.

I disse dager legger regjeringen siste hånd på sitt budsjettforslag for 2027. En vesentlig del av det budsjettet er kommuneøkonomi.

Noen kommuner vokser og vokser. Nye boligområder bygges, innbyggertallet øker, næringslivet etablerer seg og behovet for skoler, barnehager, veier, vann og avløp og annen infrastruktur vokser raskt. Andre kommuner opplever det motsatte. Befolkningen blir eldre, elevtallet faller, arbeidsplasser forsvinner og kapasiteten i skoler og annen infrastruktur blir større enn behovet.

Likevel tenker regjeringen at vi skal løse disse svært forskjellige utfordringene gjennom det samme inntektssystemet. Det er på tide å stille spørsmålet: Er det rettferdig? Svaret fra en som kommer fra en vekstkommune er et klart og tydelig nei.

En grunnleggende og iboende svakhet i norsk kommuneøkonomi er at det snakkes mye om hvor mange innbyggere en kommune har, men langt mindre om hva det faktisk koster å ta imot mange nye innbyggere på kort tid. 

I en kommune som vokser, kommer ikke behovene gradvis og pent fordelt over flere tiår. Tvert imot. Plutselig må det bygges en ny skole, barnehagekapasiteten må økes, veier og kollektivløsninger må bygges ut og vann- og avløpsnettet må dimensjoneres for flere mennesker. Kommunen må rekruttere ansatte og etablere nye tjenester. 

Dette er investeringer som er avgjørende for at veksten skal lykkes. Men vi vet og erfarer at inntektene ikke følger kostnadene like raskt.

Kommunene har ulike geografiske, demografiske og økonomiske forutsetninger, og inntektssystemet skal kompensere for ufrivillige kostnadsforskjeller. Prinsippet er viktig det, men et system som først og fremst er bygget for å utjevne forskjeller, må også sørge for at det finnes gode økonomiske insentiver til å skape vekst. 

Det er her det svikter, og hvor Stortinget også har feilet i sin prioritering.

Når hver ny arbeidsplass, hver nye bedrift og hver nye innbygger i praksis blir en ny utgift som skal fordeles gjennom et komplisert statlig system, svekkes kommunenes motivasjon til å legge til rette for vekst. 

Det er ikke god økonomisk politikk, og det er ikke videre motiverende. Norge trenger derfor en kommuneøkonomi som i større grad premierer omstilling, innovasjon, samarbeid og effektiv drift.

Mer penger er ikke alltid løsningen. Når kommuneøkonomien blir presset, er det lett å rope på mer penger fra staten. Men Norge har ikke ubegrenset med penger. Riksrevisjonen har pekt på effektiv ressursbruk som en avgjørende utfordring i offentlig sektor.

Perspektivmeldingen viser samtidig et langsiktig gap mellom veksten i offentlige utgifter og inntekter. Riksrevisjonen peker derfor på behovet for lavere utgiftsvekst og mer effektiv ressursbruk. Det betyr at vi må stille spørsmålet: Hvor mye av problemet er faktisk mangel på penger – og hvor mye skyldes måten vi organiserer og bruker pengene på?

Frp mener det spørsmålet må stilles langt oftere. Vi må slutte å måle offentlig sektor etter hvor mye penger den bruker. Vi må måle den etter hvor mye velferd vi får igjen for pengene. Hvis staten mener at kommunen skal levere velferd og tjenester, må kommunene også få frihet til å bestemme hvordan tjenestene og velferden skal organiseres. Derfor må vi ha mer makt til kommunen, og mindre detaljstyring fra Oslo.

Kommuner må få økonomiske rammer som faktisk tar hensyn til ulike demografiske og geografiske utfordringer. Videre må kommuner som legger til rette for befolknings- og næringsvekst, få beholde en større del av verdiene veksten skaper. 

Vekst må være en økonomisk mulighet – ikke bare en kostnad. Samtidig må ikke mer penger være første og eneste svar.

Staten må samtidig stille tydelige krav til effektiv drift, digitalisering, samarbeid, prioritering og dokumenterte resultater. Det er ikke et argument mot utjevning, men et argument for bedre utjevning. 

Min oppfordring til regjeringen er at vi må gå fra en kommuneøkonomi som først og fremst fordeler penger, til en kommuneøkonomi som også belønner vekst, ansvar og effektivitet. 

Det er nemlig ikke hvor mye penger vi bruker som avgjør hvor godt samfunnet fungerer. Det er hva vi får igjen for dem.