Lovnadene i festtalene sitter løst i tiden før valgdagen, men etter valget skyller realiteten over politikere, skriver Per Kristian Solevåg. «Har jeg lovet for mye? Og hva mener nå egentlig administrasjonen?»

Lovnadene i festtalene sitter løst i tiden før valgdagen, men etter valget skyller realiteten over politikere, skriver Per Kristian Solevåg. «Har jeg lovet for mye? Og hva mener nå egentlig administrasjonen?»

Illustrasjonsfoto: Øystein Torheim
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Politisk versus administrativ makt

Politisk makt vs. administrativ makt er en interessant øvelse. Hvor stopper administrativ makt, og politikernes innflytelse tar over?

Annenhver høst er det valg i Norge, og innbyggerne skal bruke sin borgermakt og stemme på de partiene som fremmer den politikken man mener er best for samfunnet. Lovnadene i festtalene sitter løst i tiden før valgdagen, men etter valget skyller realiteten over politikere. Har jeg lovet for mye? Og hva mener nå egentlig administrasjonen?

I mange kommuner i Viken er KS’ mandat banket gjennom kommunestyrene uten debatt.

En kommunal/fylkeskommunal administrasjon skal være støtte for politikerne og komme med tørre fakta. Man kan ikke forvente at alle lokalpolitikere sitter med inngående kunnskaper om alt som foregår i sitt respektive forvaltningsområde.

I min kommune, Lier, fikk lokalpolitikerne en kalddusj i høst da kommunedirektøren presenterte tall som skyver oppussing av en ungdomsskole ti år fram i tid, selv om politikerne i lokalavisen har fremsnakket behovet for ny skole.

Hva skjer nå med alle lovnadene fra politikerne? Det er jo de som til syvende og sist bestemmer, eller?

Politisk makt vs. administrativ makt er en interessant øvelse. Hvor stopper administrativ makt, og politikernes innflytelse tar over?

Under lærerstreiken i år har blant annet Utdanningsforbundet Innlandet funnet ut at KS’ mandat egentlig stort sett er styrt av KS selv. Lokalpolitikere har flere steder vedtatt et ferdigstilt forslag som sier at andre enn lærerne skal prioriteres i årets lønnsoppgjør, ofte uten debatt i kommunestyrene.

I andre kommuner var tilbakemeldingen til KS at alle med lang utdanning skulle prioriteres. Det inkluderer også lærere. Ingen eller få kommuner sier at lærerne skal nedprioriteres.

For enkelhets skyld legger KS med et debatthefte med inngående forklaringer på den omfattende mangelen på helsepersonell i kommunene. Muligens hadde lokalpolitikerne gjort andre vedtak uten denne tydelige administrative føringen fra KS, og det kunne vært en reell debatt i kommunestyrene i vårt langstrakte land.

I mange kommuner i Viken er KS’ mandat banket gjennom kommunestyrene uten debatt, og andre steder har det ikke gått innom politikerne i det hele tatt. Dette er et demokratisk problem, og konsekvensene ser man nå tydelig etter at lærerstreiken ble avsluttet med tvang. Tilliten mellom lærerne og egen arbeidsgiver er på et historisk lavmål, og skaden som har skjedd kommer til å ta mange år å rette opp.

Hvordan kan man løse dette demokratiske underskuddet i lokalpolitikken? Her finnes ingen fasit, men et bra sted å starte er å sørge for at lokalpolitikere rekker å sette seg inn i saker til behandling.

Stadig hører vi om både ferske og erfarne deltidspolitikere som trekker seg fra videre nominasjon fordi de ikke rekker å lese de hundrevis av sidene med saksdokumenter som følger med vervet. Da kan kanskje et ferdigskrevet og tilsynelatende velformulert vedtak fra KS virke besnærende å banke gjennom uten diskusjon?

I tillegg hører vi om småbarnsforeldre som sliter med å finne tid til å sjonglere rollen som mor/far og lokalpolitiker. Dette gjelder også på øverste nivå, der flere nasjonale politikere har takket nei til gjenvalg grunnet tidsklemma. Sammenlagt favoriserer dette politikere fra store partier, og med færre familiære forpliktelser. Bredden av lokalpolitikere blir smalere, og er til sist ikke representativ for befolkningen.

Dersom politikernes lovnader i valgprogrammene skal følges opp, må partiene enten nedjustere politiske programmer, eller lokalpolitikere må få økt frikjøp.

Det første tror jeg ikke vil skje, da det vil være politisk selvmord. Å øke frikjøpet er derimot fullt mulig, men er en økonomisk prioritering. Jeg håper kommuner og fylkeskommuner ser behovet til alle politikere om å gjøre en grundig jobb, da selve legitimiteten til de politiske beslutningene i styrende organer avhenger av politikere som har tid til å sette seg inn i saker til behandling og følge opp egne valgløfter.

Dette behovet er tidligere beskrevet både av politisk redaktør Agnar Kaarbø og på lederplass her i Kommunal Rapport.

Store saksutredninger fra kommuneadministrasjonen kan være tung lesing, og føringer kan bli lagt i disse dokumentene. Det kan være føringer som kan være vanskelige å skille fra eget valgprogram dersom man ikke har tilstrekkelig tid til å reflektere. Alle partier har nemlig økt status eller økt lærertetthet som punkt i sine partiprogram. Da bør man som politiker handle deretter og vise det gjennom praktisk politikk. Det skjer i altfor liten grad i dag, og responsen på dette får vi muligens ved neste valg.