Annonse
Debatt
Planlegging handler om mer enn kompetanse
Kommuner er ikke maskiner man kan «fylle på» med kompetanse, for deretter å forvente bedre drift.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Alle 25 de ordførerne fra Agder pluss fylkesordføreren og KS Agder-lederen har klaget til statsråden på Statsforvalterens gjennomgang av dispensasjoner i strandsonen på Agder.
Den etterfølgende debatten har i stor grad handlet om hvem som har rett, og hvem som har feil forståelsen av jussen. Som om at hvis den ene parten blott hadde den samme kunnskapen som den andre parten, så ville problemet forsvinne.
Politikerne opplever å miste handlingsrom i et stadig mer komplekst forvaltningslandskap.
Forslag til løsninger reduseres til mer påfyll av (den rette) kompetanse, som om kommunen var en bil tom for brennstoff.
Men å redusere saken til et spørsmål om faglig påfyll er for enkel en analyse av en kompleks situasjon. Det øker risikoen for at løsningen man foreslår, heller ikke er tilstrekkelig.
Når ordførere reagerer kraftig på at Statsforvalteren går gjennom gamle vedtak, handler det ikke primært om at politikerne mangler kunnskap. Det handler om noe mer grunnleggende.
Jeg mener en mer presis beskrivelse er at politikerne opplever å miste handlingsrom i et stadig mer komplekst forvaltningslandskap. I brevet til statsråden skriver ordførerne at saken «rokker ved grunnleggende prinsipper for forutsigbarhet og rettssikkerhet».
Dette ser jeg mer som et uttrykk for maktesløshet.
Denne maktesløsheten oppstår ikke fordi politikerne kan for lite juss. Den oppstår fordi verden har endret seg raskere enn mange av kommunenes evne til å omstille seg.
Arealpolitikken er i dag blant de mer komplekse politikkområdene i kommunesektoren. Kommunekommisjonen peker på at den samlede statlige styringstrykket har blitt så omfattende at det blir for krevende for kommunesektoren og svekker evnen til å gjøre helhetlige prioriteringer.
Det samme preger arealpolitikken, der krav til utredninger, nasjonale mål og sektorvise føringer gjør saksbildet stadig mer komplekst.
Denne kompleksiteten drives fram av samtidens mange kriser som skal håndteres i den kommunale arealplanleggingen. Det gjelder blant annet reduksjon av klimagassutslipp, tap av naturmangfold, energibalanse og beredskap.
På den andre siden er kommunenes evne til å håndtere dette svekket. Strammere kommuneøkonomi og knapphet på kompetanse forsterker utfordringen. Små kommuner har ofte små fagmiljøer innen juss, plan, prosess og kommunikasjon. De må håndtere økende oppgaver med små ressurser.
I en slik kontekst er det et problem å fremstille kommuner som maskiner man kan «fylle på» med riktig kunnskap for deretter å forvente bedre drift.
Kommuner er dynamiske organisasjoner, hvor de politiske utvalgene og administrasjonen samarbeide om å gjennomføre planprosesser.
For at samarbeidet skal fungere, må prosessene være meningsfulle for dem som deltar. Når deltakerne opplever at muligheten til å påvirke svekkes, faller motivasjon, og opplevelsen av maktløshet øker. Noen kursdager i plan- og bygningsloven er ikke tilstrekkelig til å gjøre politikernes involvering i planprosessene meningsfull.
En løsning på utfordringen trenger derfor et mer helhetlig syn på hvordan kommuneorganisasjonen fungerer. Rolleforståelse til politisk og administrativ ledelse, herunder kunnskap om skillet mellom juss og politikk, er viktig. Men det er også rutiner for involvering og orienteringer i planprosesser, klart språk i plandokumenter, gjensidig tillit og kultur for samarbeid med mer.
Alt dette er avgjørende for kvaliteten på arealforvaltningen. Hvis ikke disse faktorene får nødvendig oppmerksomhet, blir effekten av faglig påfyll kortvarig.
Agder fylkeskommune har sammen med kommunene i Listerregionen jobbet på nettopp denne måten i innovasjonsprosjektet Stimulab-prosjektet Fremtidens arealprosesser.
Prosjektet har utviklet verktøykassen Kompass Lister, som skal bedre samhandling og gi forutsigbare prosesser. Verktøykassen viser at løsningen også ligger i små, konkrete endringer. Det kan være i tydeligere møteinnkallinger, bedre saksfremstillinger og prosesser med tydelig hensikt og definert handlingsrom.
Strandsonesaken på Agder er derfor ikke et eksempel på politisk inkompetanse. Den er et eksempel på at arealplanlegging ikke bare handler om faglig kunnskap, men om behovet for å jobbe systematisk med å utvikle bedre prosesser.
