Bruk fylkeskommunenes superkraft!

Sammen med økonomiplanen er kommuneplanens arealdel kommunepolitikernes viktigste styringsdokument.

Der økonomiplanen binder kommunens økonomiske disposisjoner, er arealdelen det juridisk bindende budsjettet for forvaltning av kommunens arealer.

Men hvor økonomiplanen følger et fast årshjul, varierer tidsbruken for arealplanen enormt.

Erfaringer fra Agder viser at selv om stort sett alle kommunene estimerer rundt to år på en planrevisjon, er realiteten en helt annen.

40 prosent kommer i mål innen to år, 20 prosent bruker tre år, og hele 40 prosent bruker nærmere seks år. 

Når forsinkelser først oppstår, blir de meget store.

De fleste politikere ville nok kvie seg for å revidere arealdelen, hvis de kjente risikoen for en seks år langtekkelig planprosess. Det er derfor betimelig å spørre seg hva årsaken kan være, og hva som kan være en del av løsningen.

Statsforvalterens innsigelser er en yndet forklaring, men den er dessverre ikke god. For alle planforslag på Agder ble eksempelvis møtt med innsigelser – både de som var raske og de var seine.

Mangel på teoretisk og teknisk planfaglig kompetanse virker heller ikke som plausibel årsak. Alle har i dag samme enkle tilgang til den samme formelle kompetansen i veiledere, webinarer og konferanser.

Det er min vurdering at forskjellene i tidsbruk i stedet handler om det man kan kalle det evige nybegynnersyndromet.

Det evige nybegynnersyndromet handler om forskjeller i det man ikke umiddelbart kan lese seg til. Det handler om den praktiske erfaringen med å navigere internt i organisasjonen, i samspillet mellom administrasjon og politiske utvalg, mellom innbyggere og utbyggere og mellom forvaltningsnivåer.

Denne praktiske kompetansen bygges over tid, ikke bare hos planleggeren, men i hele organisasjonen. Dette slår typisk ut i starten når vage og uklare planprogram utarbeides. Det gir følgefeil som forplanter seg i utsettelser.

Flere forhold forsterker dette. Jo lengre tid det går mellom hver revisjon, desto større risiko for at både ledelse og planleggeren er skiftet ut, samtidig som nye nasjonale og regionale føringer har kommet til. Erfaringene fra forrige planrunde mister sin relevans. Kommunen må i praksis starte på nytt.

En indikator på dette nybegynnersyndromet er utskiftningen i planleggerstillinger. På Agder har bare 11 av 25 kommuner planleggere med erfaring fra tidligere revisjon av arealdelen. Dette korrelerer sterkt med størrelse og økonomi.

Hvis det evige nybegynnersyndromet er en del av forklaringen, hva kan være en del av løsningen og kan den finnes innenfor dagens system?

Her har fylkeskommunen en uutnyttet superkraft. De har en lovpålagt veiledningsrolle etter plan- og bygningsloven, men rollen kan styrkes. Ikke ved å etterligne de metodiske og formelle teoretiske veiledere til departementene, men ved å jobbe målrettet mot å akkumulere kommunenes praktiske erfaringer på tvers av kommuner og over tid.

Hvordan? Tre grep er i hvert fall mulige:

• Systematisere erfaringer: Dagens forvaltning har ingen systematisk innsamling av praksis i kommuneplanleggingen som er nyttig for en planlegger. SSB inneholder bare overfladiske tall. Eksempelvis sier SSBs oversikt over innsigelser ingenting om det faktiske innholdet i dem. Agder fylkeskommune har derfor analysert de siste 12 kommuneplanrevisjonene og systematisert over 120 ulike innsigelsespunkter. Disse fordeler seg ikke tilfeldig og kan brukes til målrettet veiledning av kommunene.
• Bygge praktisk kompetanse: Dagens veiledning er ofte teoretisk og teknisk orientert. Små kommunene trenger å utveksle erfaringer om hvordan planlegging faktisk. Agder fylkeskommunen fasiliterer erfaringsdeling gjennom kommuneplannettverk og bruker verkstedsmetodikk til å diskutere plansystem, årshjul og kunnskapsgrunnlag. Det gir grunnlag for å bygge læring om planlegging i hele kommuneorganisasjonen.
• Ultraprosessert kunnskap: Dagens tilrettelegging av kunnskap tar i høy grad utgangspunkt i ulike fagtemaer, og lar det være opp til kommunene å bearbeide det videre i planarbeidet. Det krever mye praktisk erfaring å finne nivået for godt nok. Fylkeskommunene har gode forutsetninger for å ultraprosessere kunnskapen, slik at den er tilpasset ulike plantyper som arealdelen. Agder fylkeskommune tester nå ut nøkkeltall for revisjon av arealdelen. Dette skal gi kommunene et bedre og mer likt utgangspunkt tidlig i planarbeid.

Små kommuner vil alltid ha begrensede ressurser. Men med en sterkere fylkeskommunal akkumulering av praktisk erfaring kan vi kanskje avhjelpe nybegynnersyndromet.