Når krisen treffer kommunen – har vi strukturer som holder?

Hvordan organiserer norske kommuner sin beredskap? Må hver kommune finne opp kruttet selv, eller kan vi lære av modeller som binder ressursene sammen i en felles struktur?

Når ekstremværet rammer eller krisen eskalerer – har vi råd til å bruke de første timene på å lete etter hverandre?

Kommunene er grunnmuren i norsk beredskap. Det er her innbyggerne møter konsekvensene av naturhendelser, ulykker og kriser.

Men hvordan ser organiseringen egentlig ut når krisen rammer? Har kommunene en tydelig modell som gjør at organisasjonen kan koble seg effektivt på politi, helse, DSB og andre – eller overlates mye til improvisasjon og lokale løsninger?

På norsk sokkel har operatørselskapene valgt å samarbeide gjennom en felles operasjonsmodell basert på ICS (Incident Command System). Den sikrer et felles språk, tydelige roller og beslutningsveier, og at ressursene samordnes i stedet for å konkurrere.

I evalueringen av oljevernaksjonen etter Njord A-utslippet, som Proactima gjennomførte i 2025, ble det tydelig at forskjellig organisering mellom de involverte organisasjonene skapte friksjon.

Hvis vi ikke lykkes med å samhandle som én enhetlig innsats, risikerer vi å sløse med ressursene. I stedet for å utfylle hverandre, ender vi opp med dupliserte funksjoner.

For kommunene – som allerede kjenner på knapphet i ressurser – kan dette bli kritisk. Når tid og kapasitet er avgjørende, har vi ikke råd til å bemanne med overlappende roller.

Ekstremværet Hans ga en påminnelse. Statsforvalteren hadde koordineringsansvaret, DSB støttet nasjonalt og næringslivet bidro. Likevel viste evalueringen fra Statsforvalteren i Innlandet (2023) at manglende kapasitet hos både politiet og statsforvalteren hemmet kommunenes mulighet til å utføre sine plikter.

Også DSBs årsrapport for 2024 peker på at innsatsen tidvis ble fragmentert og roller uklare.

Hva om man i stedet hadde hatt en enhetlig ledelse etter ICS-prinsipper? Da kunne statsforvalteren, politiet, DSB og næringslivet gått inn i en felles responsorganisasjon – en «prosjektorganisasjon» som etableres kun for krisen.

Det ville krevd anerkjennelse av hverandres plikter, at man legger vekk egne «tuer» og egoer, og en omstilling fra virksomhetsstyrte metoder til å la organisasjonen for innsats styre.

I dagens geopolitiske klima kan det til tider oppfattes som vanskelig å trekke lærdom fra USA, men der har de valgt en annen vei. Gjennom National Incident Management System (NIMS), utviklet av FEMA, er ICS gjort obligatorisk for alle nivåer – føderalt, statlig, lokalt og frivillig.

Det gir forutsigbarhet, felles trening og enhetlig ledelse. Systemet har fått kritikk for byråkrati, men innsatsmannskaper fremhever det som en struktur som gir trygghet i kaoset.

22. juli-kommisjonen viste at parallelle organisasjoner ikke fungerer under press. Totalberedskapskommisjonen har pekt på behovet for bedre samordning. Likevel stiller ikke Totalberedskapsmeldingen krav til, eller foreslår en lik organisering. Dermed risikerer vi fortsatt at hver kommune må finne opp kruttet selv.

Norsk beredskap har vist seg robust, men robusthet er ikke det samme som struktur.

Spørsmålet er: Skal vi fortsette å basere oss på frivillig samvirke – eller tør vi stille krav til enhetlige modeller som gjør at kommunene faktisk kan stå samlet når krisen rammer?

Neste storm, flom eller krise vil ikke vente på at vi finner hverandre.