Mat er kritisk infrastruktur

Vi planlegger matberedskapen som om forsyningene alltid vil komme fram. Offentlige måltider burde være en del av vår matsikkerhet. Likevel behandles matinnkjøp som vanlige varekjøp, der pris og logistikk veier tyngst.

Kanskje bør vi styre matinnkjøp som vi styrer andre samfunnskritiske funksjoner – med fokus på trygghet, beredskap og fellesskapets beste?

I dag reguleres offentlige matinnkjøp etter det generelle anskaffelsesregelverket, utviklet for å sikre konkurranse, likebehandling og effektiv bruk av offentlige midler.

Det er fornuftig og nødvendig, men det er ikke tilpasset realitetene vi står i nå.

For mat er ikke som andre varer. Mat er kritisk infrastruktur.

Dagens regelverk gir liten fleksibilitet til å fremme samfunnshensyn. Mange opplever det som vanskelig å stille krav som åpner for lokal, norsk eller økologisk mat. Små produsenter faller ofte utenfor, kokker får ikke handle lokalt, og innkjøpere mangler tid og mandat til å jobbe strategisk. Matvalgene i det offentlige blir drevet av anbudsprosesser som like gjerne kunne gjelde printerblekk eller skrutrekkere.

Hva om vi i stedet behandlet matinnkjøp som en del av vår forsyningssikkerhet?

Forsyningsforskriften gjelder i dag for vann, energi, transport og post – sektorer som krever forutsigbarhet og beredskap. Den åpner for enklere avtaler, tettere leverandørdialog og større vekt på samfunnshensyn. Mat hører hjemme her, eller bør få en egen forskrift som gir tydelig hjemmel til å prioritere matsikkerhet, lokal verdiskaping og bærekraft.

Ingen kriseplan er troverdig uten mat. Ingen kommuneplan er robust hvis vi ikke vet hvordan vi sikrer mat til barnehager, skoler og eldreomsorg når forsyningslinjene svikter. Hva skjer med Trøndelags matforsyning hvis veier eller jernbane rammes av flom eller sabotasje?

I 2023 vedtok fylkespolitikerne i Trøndelag et ambisiøst mål: Inntil 50 prosent av innkjøpt mat i fylkeskommunen skal ha trøndersk opprinnelse. Dette følger Trøndersk Matmanifest og fylkets strategi for mer bærekraftige og sirkulære løsninger.

Fylket har bevilget støtte til prosjektet Mer trøndersk mat i offentlige måltider (2024–2027), som skal gjøre det enklere for offentlige kjøkken å velge lokal mat. Målet er å styrke matsikkerhet, folkehelse og lokal verdiskaping gjennom smartere innkjøp.

Prosjektet utvikler modeller og løsninger for hvordan lokal mat kan prioriteres i praksis. Samtidig ser vi hvor krevende det er å få dette til innenfor dagens regelverk. Når et kjøkken vil handle lokalt, møter de et innkjøpssystem som ikke er rigget for det.

Vi må jobbe på flere nivåer samtidig:

• Politisk, for å endre regelverk og styringssignaler.

• Med kjøkkenene, for å øke kompetanse og muligheter.

• Med produsenter og grossister, for å utvikle produkter og logistikk.

Prosjektet ledes av Grønt kompetansesenter Mære–Skjetlein, i samarbeid med Trøndelag fylkeskommune, Statsforvalteren, Matvalget og Trøndelag Bondelag m.fl.

Mange lokale produsenter vil levere til offentlige kjøkken, men møter krav og strukturer laget for store leverandører. Dokumentasjon, pakking og digitale systemer er ofte et hinder.

Dette handler ikke om spesialbehandling, men om å gi lokale aktører en reell sjanse. Vi trenger enklere prosesser, bedre dialog og mer fleksible krav. Innkjøp handler ikke bare om kontrakter, men om samarbeid, tillit og verdier.

Mer lokal og økologisk mat krever at vi lager mer mat fra bunnen. Det gir bedre kvalitet, mindre svinn, lavere klimafotavtrykk – og styrker matkulturen. Det handler ikke nødvendigvis om å bruke mer penger, men å bruke dem smartere.

Det er bra for helsa og miljøet. Det er bra for norsk landbruk og bra for matberedskapen.

Offentlige måltider handler ikke bare om mat – de viser hvilke verdier vi står for. De påvirker hva folk blir vant til å spise, gir arbeid og inntekter lokalt, styrker matberedskapen og gjør samfunnet mer robust.

Derfor bør offentlige matinnkjøp utformes med blikk for beredskap, bærekraft og helse. Og det bør være et felles politisk ansvar å sørge for at regelverket muliggjør dette.

Det er på tide å behandle mat som kritisk infrastruktur – og gi maten regelverket den og vi fortjener.