Annonse
Debatt
Kompetanse kan bygges uten masterkrav
Kompetanseutfordringene i barnevernet kan løses bedre på andre måter enn gjennom omfattende og universelle lovkrav til alle kommuner i Norge.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Lederen for barnevernspedagogene i Akademikerforbundet, Ellen Galaasen, og lederen for Landsforeningen for barnevernsbarn, Sandrina Sandell, kommer i et innlegg i Kommunal Rapport med kritikk av regjeringens forslag om å myke opp kompetansekravene i barnevernet.
Galaasen og Sandell ser ut til å mene at dette forslaget nærmest vil rasere barnevernstjenestenes mulighet til å bygge opp den barnevernsfaglige kompetansen. Det kan jeg ikke la stå uimotsagt.
Vi må ikke glemme at virkeligheten arter seg forskjellig fra kommune til kommune.
At barnevernsansatte må kunne håndtere vanskelige faglige problemstillinger og dilemmaer i sitt arbeid er det full enighet om. De ansatte må ha den kompetansen som er nødvendig for å løse oppdraget på en god måte.
Endringen vi nå foreslår, betyr selvsagt ikke at regjeringen ser bort fra kompetansebehovene i sektoren. Men vi mener utfordringene kan løses bedre på andre måter enn gjennom omfattende og universelle lovkrav til alle kommuner i Norge.
Det er viktig at vi klarer å ivareta flere hensyn. Dagens kompetansekrav er omfattende og krevende for mange kommuner å gjennomføre i praksis. Mer fleksibilitet blir stadig viktigere i en tid med mangel på arbeidskraft i de kommunale velferdstjenestene.
Vi må så langt det er mulig sikre at både barnevernstjenesten og andre kommunale tjenester klarer å rekruttere nok folk i framtiden. Da trenger kommunene større frihet til selv å vurdere hvilken kompetanse og fagbakgrunn øvrige ansatte skal ha, og hvordan barnevernstjenestens personalgruppe bør settes sammen.
Regjeringen har tillit til at kommunene vil sette sammen gode personalgrupper, med både mastergradsutdannede og andre kvalifiserte fagfolk.
Ifølge Galaasen og Sandell kan det virke som at den eneste faglige tilnærmingen for å sikre kvalitet i barnevernet er gjennom universelle krav til tjenestene og utdanning. Det er jeg uenig i.
Vi må ikke glemme at virkeligheten arter seg forskjellig fra kommune til kommune. Det er ikke slik at kompetansekrav er det eneste mulige virkemiddelet for å møte kompetansebehovet i det kommunale barnevernet.
KS understreker at faglige anbefalinger er mer egnet enn universelle lovkrav for å skape gode fagmiljøer. Det er en fornuftig tilnærming, mener jeg.
Jeg mener vi trenger ansatte med ulik bakgrunn og kvalifikasjoner for å møte de varierte behovene i barnevernet. Høy formell utdanning er viktig. Men vi trenger også å holde på ansatte som har god erfaring med å håndtere vanskelige saker og som er flinke på å bygge relasjon og samarbeide med barn og foreldre, direkte inn i familiene.
Regjeringen ønsker å satse på disse, og veilede og videreutdanne dem til erfarne barnevernsarbeidere, ved siden av masterutdannede ansatte med høyere formelle kvalifikasjoner.
Jeg er samtidig enig i at vi trenger å styrke den barnevernsfaglige kompetansen. Det er positivt at mange ansatte har prioritert å ta videreutdanning og barnevernsfaglige mastergrader, og jeg mener barnevernstjenestene fortsatt trenger flere ansatte med høy formell utdanning for å løse sine oppgaver på en god måte.
Men jeg mener altså at vi kan stimulere til dette på andre måter enn gjennom omfattende krav til kommunene.
Regjeringens tilnærming er derfor å møte kompetanseutfordringene i barnevernet gjennom bedre muligheter til faglig oppdatering og utvikling gjennom hele yrkesløpet. Det betyr også at kompetanseutviklingen i større grad kan skje i kombinasjon med praksis.
Jeg er spesielt opptatt av at nyansatte skal få bedre veiledning i og trening på kjerneoppgavene i barnevernet for å motvirke turnover og sikre en bedre overgang mellom utdanning og jobb.
En mer fleksibel modell for kompetanseutvikling skal også ta større hensyn til at kommunene har forskjellige behov, og gjøre det enklere å spisse kompetanseutvikling mot utfordringene i den enkelte tjeneste.
Avslutningsvis vil jeg også understreke betydningen av god ledelse. Dette har i mange sammenhenger blitt trukket fram som den viktigste enkeltfaktoren for god kvalitet i barnevernet.
Vi beholder kompetansekravet for ledere, samtidig som vi har satt i gang en rekke tiltak for å styrke lederferdigheter og oppfølgingen av kvalitet i barnevernet.
